5 — E dykken klare for Trail of Tears aller hardeste sang gjennom tidene, ropte Kjetil Nordhus til publikum på Markens klokka ett natt til lørdag. Et allerede sterkt øresusete og punchdrunk publikum klarte ikke si nei til et slikt tilbud, og snart dundret ekstranummeret «Cold Hand of Retribution» ut av høyttalerne med sønderrivende desibeltrøkk.Det var ikke helt fullt hus på Markens da Vennesla-bandet holdt forsinket releaseparty for sin fjerde fullengder «Free Fall Into Fear» foran 160 fremmøtte. Platen har allerede solgt 10.000 bekreftede eksemplarer nedi Europa, og anmelderne i tysk og nederlandsk metallpresse går bananas i superlativer. Svært få av dem savner kvinnevokalen Trail of Tears nå har lagt på hylla. Heller ikke så mange av de fremmøtte på Markens lot til å savne lyden av operakvinne. Men da den gamle godlåta «When Silence Cries» fra førstealbumet ble trukket fram, måtte gjestevokalist Ingjerd Kolstad trå til. Det lød kort sagt voldsomt bra. Kvinnevokalen ville nok vært mer savnet i det nyere materialet hadde ikke bandet gjort et par andre interessante grep. Gitarene er stemt lenger ned enn tidligere, og synth-effektene er blitt tøffere og mindre diskante. Med mye flybensin i dynamikken i tillegg, flyr Trail of Tears minst like høyt og langt som før. Det gjaldt ikke minst på fredag da midtempo-låter kom ut i dobbel hurtigtogsfart uten at maskineriet mistet et eneste stempelslag. To mannlige vokalister uten gitar er et noe uvanlig syn, men Trail of Tears løser dette bra. Ronny Thorsen var overbevisende fly forbanna i over en time, mens Kjetil Nordhus spilte rollen som en nokså utrygt utseende julenisse. Den av dem som til enhver tid ikke sang, mimet i stedet den andres partier uten mikrofon. Selv om Trail of Tears overbeviste, tok ikke publikum tilsvarende av. Visst var det jubel, glis og kos, og det er også hyggelig når førti mann viser Rock City-tegnet i taktfast hyllest. Men det var likevel noe som minnet om den sedate stemningen som oppstår når Start leder komfortabelt og heiarop synes unødvendig. Og det er som kjent i møtet mellom utøver og publikum at kunsten skapes. Derfor ender terningen på en knallsterk femmer. Men se for deg denne gjengen foran tusen galninger i Mexico City til sommeren!PS: Gitarist Terje Heiseldal spilte sin aller siste konsert etter å ha vært med i bandet siden starten i 1994.