Det sies i begynnelsen av filmen: «Under Sovjet hadde vi det mye bedre. Vi ga alt til Sovjet, men vi fikk tilbake. Men vi hadde ikke frihet.»
Nå synes frihet å være det eneste de har. Og en minnes Kris Kristoffersons ord: «Frihet er bare et annet ord for at det ikke er noe mer å miste».
Hamo er enkemann uten arbeid, og hans tre sønner makter ikke å hjelpe faren. Hver dag besøker han graven til sin avdøde kone, der han prater med henne.
Nina er enke etter en militær, og har en datter som sliter seg gjennom som musiker og halvprostituert. Materielt er Nina i samme situasjon som Hamo. Hun på sin side besøker ofte sin manns grav. Hun selger brennevin, for en annen mann, i en åpen kiosk. Dén, sammen med landsbyens buss, synes å være den eneste inntektskilde i kilometers omkrets.
I de to aldrende menneskenes sakte tilnærming til hverandre, ligger filmens største håp: Hvor usselt livet enn synes å være, er kjærligheten der. Kjærligheten spirer, blomstrer, overlever.
Samtidig, i denne frosne karrigheten, finnes det episoder, treff, tilnærmelser, magisk realisme, surrealistisk humor, og naken, ren poesi.
Den samlede sum av alt dette, gir en livsbejaende, håpefull film, en film som formmessig liksom er skåret i ett, lyrisk stykke.
Hvor sann denne beretningen fra våre dagers Armenia er, vet ikke undertegnede. Men som film betraktet er den forunderlig, den gir et langt smil og et lite løft i sjelen.
Vodka Lemon
Armenia/Frankrike/Italia/Sveits 2003
Regi: Hiner Saleem
Manus: Lei Dinety etter en roman av Pauline Gouzenne
Skuespillere: Romen Avinian, Lala Srakissian, Uvan Frank, Ruzan Mesropyan, Zahal Karielachivili