I 2001 ble det laget en nyinnspilling, med et meget moderne design, et kjapp rytme og en intrige som var ført opp på et atskillig mer intrikat nivå enn 1960-utgaven.
I oppfølgeren til 2001-utgaven, «Oceen's Twelve», dreier det seg fremdeels om et storstilt ran.
Men om et ran som i bunn og grunn har med forfengelighet og stolthet blant stortyver å gjøre.
Denne gang er åstedet ikke Las Vegas, USA, men Amsterdam, Roma og Paris. Og to europeiske mestertyver er innblandet, uten at vi her og nå sier mer om «hva som skjer».
«Hva som skjer» er nemlig innviklet. Handlingsmønsteret har preg av å være sirkler inne i sirkler, eller kanskje vi skal si bokser inne i bokser inne i bokser. Noe som gir en høk over høk over høk-effekt.
Men all denne innviklethet er utført med finesse og sjarm. Regien har en presis, polert eleganse, og samtlige skuepillere er meget velopplagt med på denne leverte spøken.
Og se så om det ikke innføres en kraftig in-joke. Julia Roberts figur Tess prøver seg på en bløff: Hun vil prøve å{hellip}nei, se selv.
Og så dukker Bruce Willis uanmeldt opp som{hellip}nei, se selv.
Som du vel for lengst har forstått: Dette er en elevert spøk, verken mer, verken mindre. Men alle impliserte har bestrebet seg på at spøken skal være velkomponert og blir utført på mest mulig elegant måte.
Og det, min venn, har de lykkes i.
Knut Holt
Ocean's Twelve.
USA 2004. Regi: Steven Soderbergh. Manus: George Clayton Johnson. Jack Golden Russell. George Nolfi. Skuespillere: Brad Pitt. Catherine Zeta-Jones. George Clooney. Julia Roberts. Andy Garcia. Matt Damon.