Han gjør det med et siste glefs mot det etablerte kulturbyråkratiet i form av krass kritikk mot teaterstyrets utlysningstekst i teatersjefannonsen. Han mener Agder Teater søker en kulturbyråkrat, en leder for en scenekunstnerisk pølsebod, og ikke en kunstnerisk leder som skal produsere levende teater. Noen uker etter tilbyr det utskjelte styret sin egen utskjeller stillingen som teatersjef. Og utskjelleren takker ja. Det er interessant fordi det viser en så sjelden vare som kulturbyråkratisk raushet. Med visse, ikke offentliggjorte modifikasjoner, har styret godtatt rebellen Alex Scherpfs teaterpolitiske linje. Og Alex Scherpf har på sin side, med visse ikke offentliggjorte modifikasjoner, godtatt kulturbyråkratiets retningslinjer for teaterdrift på Sørlandet.For å forstå konsekvensene må vi se litt nærmere både på den evige teateropprøreren Alex Scherpf, og på det underlige fenomenet som bærer navnet Agder Teater.Egentlig har Alex Scherpf vært her hele tiden. Når han om et drøyt år overtar sjefsstolen ved Agder Teater vil den ta i mot ham som en hjemkommen sønn. Helt siden Agder Teaters spede begynnelse den gang det het Kristiansand Teater har den lange, eksotiske mannen med rufsete hår og ild i øynene vært nesten identisk med teaterlivet i Kristiansand. Det teatret og det teaterlivet en håndfull venstrevridde opprørere, teaterfrelste og evig opposisjonelle kjempet for på 1970 og 80-tallet da sosialdemokratiet raust delte ut millioner til den kulturelle distriktsutbyggingen regionteater-tanken i bunn og grunn var. Entusiastene satte likhetstegn mellom teateretablering på Sørlandet og et inderlige ønske om å løfte landsdelen ut av den kristeligborgerlige prektigheten som lå som en klam tåke over landsdelen. De sa det ikke høyt, men ønsket en teaterkunst som gikk inn i den sørlandske virkeligheten og avslørte dobbeltmoralen, småligheten og frykten for moderniteten som satte en stopper for«normaliseringen» av en landsdel som på den tiden fortsatt var stigmatisert av begrepene «bedehusland» og «det mørke fastland». Ikke uten grunn, viste det seg. Som eneste landsdel med tilbud fra staten om et tilskudd på ti millioner — så vidt jeg husker - til et regionteater, sa den kompakte, konservative majoriteten i Kristiansand bystyre nei takk. De gjorde av frykt for rykteflommen fra nord, fra Hålogaland Teater, der radikale rabulister visstnok gikk løs på lokalsamfunnet med allmannamøter, bannord og ugudelighet.Jo, han skvulpet i teatervannskorpen allerede da, den unge teaterentusiasten med døpenavnet Rudolf Alexander Scherpf, tysk pass, franske aner og uforfalsket kristiansandsdialekt. Etter lovende oppsetninger og roller i amatørteatermiljøet i Athene-teatret, Idun-teatret og deretter drivkraft i Christianssands Amatørteater, kom han i 1982 gjennom nåløyet på den nyopprettede instruktørlinjen ved Statens Teaterhøgskole. Han reiste til Oslo med følgende avskjedsord til en annen av regionteaterforkjemperne, Gunvald Opstad i Fædrelandsvennen; «Så får vi håpe at de har kranglet fra seg her nede og skaffet oss et regionteater. Ville ikke det vært moro?» Det ville det sikkert, hvis regionteatret var blitt etablert. Det ble det altså ikke. Til tross for et flott, nytt teaterbygg med fasadekunst av Henrik Finne, selveste landsdelsfader Wilhelm Krags «Baldevins Bryllup» som åpningsforestilling, og skandaleombrust slakt av teaterkritiker Gunvald Opstad. Kristiansand fikk derimot sitt Kristiansand Teater der lysmester Alf Huseth gjorde en formidabel jobb. Både med å bytte pærer og sette opp repertoaret. I den tiden fikk unge Alex Scherpf, Ole Geir Feste og de andre entusiastene i Christianssands Amatørteater rikelig anledning til å boltre seg, både på teaterscenene og på Telfords Pub som i perioder fungerte som utblåsningsrampe for innestengt virketrang. Her kom det både til fysisk håndgemeng og verbale kanonader mot journalister, høyrepolitikere, kulturbyråkrater og det meste. For de ville noe de unge teaterentusiastene. De ville spille ny norsk dramatikk av bl.a. Peder Cappelen, Norvald Tveit og Klaus Hagerup. Og de ville gi sørlendingene selvtillit gjennom bruken av sørlandsdialekten og sørlandskulturen på scenen. Kort sagt, de hadde et prosjekt, og en mening med sine kunstneriske ambisjoner.Men det var før Alex kom inn på Teaterhøgskolen 27 år gammel. I den unge rebellens fravær i stiftstaden fortsatte både Fædrelandsvennens kulturredaksjon og teaterfolket å mase på et «skikkelig, profesjonelt» teater i landsdelen. De fleste av Riksteatrets gjestespill falt i dårlig jord, og Det Dramatiske Selskaps og andre amatørgruppers krampaktige forsøk på å tilfredsstille de finkulturelle borgeres behov for ufarlig sørlanderi og underholdning, satte heller aldri Kristiansand på Norges teaterkart. Til tross for praktfulle operagjestespill og en Kåre Zakhariassen som aldri gikk trøtt av å bore i forhutlede sørlandssjeler.Også i sitt fravær svevet Alex over oss. Han begynte å bli lagt merke til i hovedstadens teaterliv, og han hjemsøkte sin hjemby i helger og ferier, både som instruktør for sine teatervenners oppsetninger, og som den seriøse teaterkunst høyrøstede talsmann. «Teaterkunst, kunst i det hele tatt skal være humanistisk. Det forhindrer ikke at man kan lage bråk», sa han til Fædrelandsvennen i 1985, da han satte opp Bjørneboes «Fugleelskerne» med Amatørteatret. Og han sa mer: «I Kristiansand hersker det en kulturell husmannsånd. Vi har ikke råd, vi har ikke plass. Man tenker så smått her. Man må våge å satse noe, man må forlange større dristighet i sprangene», sa han og reiste igjen. Denne gangen til det utskjelte Hålogaland Teater der han satte opp et Jacques Brel-stykke og et ikke navgitt, østeuropeisk filosofisk/politisk fabel. Senere finner vi ham igjen i Kåre Zakhariassens Byspill og en haug med oppsettinger over hele landet i årene som kommer. Innimellom har han gjort seg landskjent ved å søke stillingen som rektor ved Statens Teaterhøgskole, bare 33 år gammel. Han fortsatte samtidig å sveve over oss her nede i sør. Også da teatersaken gikk inn i en ny fase med opprettelsen av Agder Teater, et halvstatlig, fylkeskommunalt samarbeidsprosjekt mellom Staten, de to Agderfylkene og Kristiansand og Grimstad kommune. En turbulent tid med nåværende arbeidsminister Victor Norman som styreleder, arkitekt Bjørn Schoder som første administrerende teaterdirektør, og etter hvert Gunnar Grimstad som utførende kontorsjef. Det gikk naturligvis ikke særlig godt, og etter en tid forsvant Schoder. Gunnar Grimstad, med fortid som turnésjef ved Riksteatret, ble Agder Teaters første teatersjef. Og det til tross for at han kort tid i forveien hadde beroliget det sørlandske teaterliv med at han aldri ville søke stillingen. Dette innledet det vi kan kalle Baardsen/Grimstad-epoken, en epoke som kjennetegnes av begrepet «prosjektteater», av en teatersjef som kjempet med nebb og klør for å få inn penger, og en Bentein Baardsen som brukte dem opp.I kvantitet er det blitt mye underholdning og lite revolusjonerende teaterkunst ut av dette, både i den såkalte kulturhusbiten og på de smalere scener. Men publikumstallet økte. Og det likte rådmann Valvik. Nok om det. Mens teatersjef Grimstad med sparsomme budsjetter fylte både Fjæreheia og scenene i Kristiansand med publikum, underholdning og det kunstneriske alibiet Figurteaterfestivalen, kjempet Alex Scherpf seg gjennom snø og kulde i isødet på Finmarksvidda med en liten, entusiastisk teatertrupp som kalte seg, Bevaivvas Sami Teather, Det Samiske Teater. Også han var blitt teatersjef, og etter ryktene å dømme, en meget dyktig sådan. Men enda viktigere, han hadde skiftet ståsted fra opposisjon til posisjon og dermed blitt så pragmatisk, eller som noen vil si, såpass rund i kantene at han endelig var spiselig for det sørlandske kulturbyråkrati - og det til tross for et aller siste offentlig glefs mot de som skulle ansette han. Dermed er vi endelig framme ved poenget, ved det som kan bli den nye teatersjefens største dilemma; meningen med hans fremtidige teaterliv på Sørlandet. Problemet er nemlig at det Sørlandet han kommer tilbake til ikke er det Sørlandet han i sin tid reiste fra. I mellomtiden har vi fått Quartfestivaler, uterestauranter på hvert hjørne, nesten universitet, en kronprinsesse som snakker kav sørlandsk, og altså et teaterstyre som ansetter sin egen kritiker. Vi er blitt, rausere, mer moderne og har kanskje ikke behov for å holde dommedag over oss selv lenger. Det vi har behov for er kunst, teaterkunst, som tar opp våre almennmenneskelige, ikke spesifikt sørlandske, problemer; det brutaliserte arbeidslivet, forholdet til innvandrerne, terrorismen, kapitalismen, konkurransesamfunnet, globaliseringen, det nye klasseskillet, den nye narkotikagenerasjonen, eldrebølgen ...Dette er dagens utfordringer, og dermed også kunstens utfordringer. Både med og uten sørlandsdialekt. La oss håpe teatersjef Scherpf ikke har utstøtt sitt siste glefs.