TEATER

Jeg kunne gråte blod

Forfatter: Ingar Sletten Kolloen

Med Ellen Horn og Ola B. Johannessen

Regi: Bentein Baardson

Riksteatret i Grimstad Kulturhus

Fullsatt ikke bare til siste benk, men også til siste trappetrinn, var det i Kulturhuset i Grimstad i går kveld da Riksteatret hadde premiere på forestillingen «Jeg kunne gråte blod» av Ingar Sletten Kolloen.

En rekke kjentfolk hadde funnet veien til Grimstad i denne anledning. Blant dem Wenche Foss.

Gjennom drøyt to timer fikk publikum følge Knut og Marie Hamsun i et fiktivt oppgjør på hans dødsleie.

Ikke for ingenting er dramatikeren i dette tilfelle identisk med Hamsun-biografen Kolloen, og det merkes i teksten at biografen stikker hodet fram.

Livet til Knut og Marie har nok vært mer dramatisk enn for de fleste av oss andre gjennomsnittsmennesker.

Å skrive om dette, og dikte en situasjon der det hele rulles opp, er ikke enkelt. De to skuespillerne er førsteklasses. Ola B. Johannessen og Ellen Horn har gått til teksten med all sin erfaring og tyngde, godt hjulpet og instruert av Bentein Baardson med minst like mye erfaring og tyngde.

Og de klarer å gi liv til de to rollefigurene. Billedlikheten er slående for oss som bare kjenner originalekteparet fra fotografier. Skuespillerne gir alt de har av nerve og intensitet, det er bare ikke nok å øse av i kilden, selve manus.

Rett som det er blir teksten ren informasjon til tilskueren, som om dramatikeren har tenkt at her må jo publikum få ditt og datt av informasjon for å skjønne hva som foregår videre.

Noen ganger leser Marie opp av sin bok som hun holder på med å skrive, andre ganger leses det av gamle brev, Knut selv leser fra Victoria, og teksten er spekket med litteratur og litterære allusjoner. Det blir en både for litterær og for pedagogisk tekst. Desto mer imponerende er det av skuespillerne at de likevel klarer å fange oss.

Det blir gripende det som skjer, i alle fall i perioder. Vi føler med de to gamle som ikke finner ut av det, og vi sjokkeres til slutt når Marie ber sin Gud om aldri i evighet å få treffe igjen sin Knut.

Men etterpå, etterpå har vi ikke gjennomlevd et sjelerystende drama, vi har sett et interessant stykke om Knut og Marie Hamsun, vi har lært en hel del om familiens ulykke, om hvordan de selv forsøkte å takle det som resten av landet kalte et landssvik, og hvordan de gjennom et langt liv har levd i strid og uenighet, i savn og sårhet, i sjalusi og hevnlyst og i kjærlighet til hverandre.

Ellen Horn og Ola B. Johannessen kommer nok til å klare og gjøre «Jeg kunne gråte blod» til en landsomfattende suksess. Sågar kan det komme til å skape debatt.

Men som et sterkt og viktig stykke dramatikk i norsk teaterhistorie kommer stykket neppe til å bli stående. Jeg hadde sterkere opplevelser om Knut og Marie da jeg leste første bind av Kolloens biografi.

Emil Otto Syvertsen