BOK

Dikt fra fengselet

Hanne

Bramness (red)

Dikt

Forlag:

Cappelen

Denne boken er en samling dikt skrevet av fanger i Oslo fengsel. De sitter inne for grov kriminalitet, og har navn som Hassanola, El Paco og Yellow man. Gjennom et skrivekurs (holdt av forfatteren Hanne Bramness) har de skrevet dikt om det å sitte inne, tenke på livet sitt, tenke på kjæresten og på hvordan et tre folder seg ut om våren: «På kakaoplantasjen blomstrer / det digre Amapolatreet / — for stort til å holde rundt - / med et vell av gule blomster om våren».

Dette fine lille diktet er dessverre ikke et godt eksempel for samlingen. Det er heller et unntak. For kvaliteten er jevnt over temmelig lav, klisjéene er mange og bildene ofte fantasiløse. Hva mer, er temaene som forventet (lengselen etter kjærligheten, friheten, familien). Som leser blir man ganske riktig slått av rammen diktene er skrevet i. Fengselssituasjonen skaper utvilsomt en intensitet og desperasjon som treffer. Problemet er bare at det ikke er diktene selv som klarer å mane fram dette.

Nei, et bedre eksempel er diktet «Savn». I et forord (skrevet av norsklærer Nina Lindboe Hansen) presenteres dette som både rørende og godt. Leseren blir fortalt at det har slått an i litterære kretser på Blindern (hva nå det skal garantere), og viktigst av alt: Hvilken oppnåelse det var for fangen å skrive det. «James» har nemlig afrikansk bakgrunn, og dermed vondt for å lære norsk. Her er et utdrag: «Det har gått femten år siden jeg sist så min far. Det gjør vondt å tenke på det, jeg savner ham. Da jeg var fem år gammel kranglet moren og faren min. De flyttet fra hverandre, og snakket ikke sammen lenger [...] Han spurte hvorfor jeg ikke hadde svart på brevene hans. Jeg svarte ikke. Samme dag reiste vi derfra. Det er femten år siden. Jeg har fortsatt et savn:»

Leserens utfordring etter å ha lest dette sammen med forordet, blir dobbel. På den ene siden konstaterer jeg at diktet litterært sett er uten spenning for meg - og på den andre at det er en bragd av denne James å få til et såpass opplysende dikt. Også Hanne Bramness fremholder diktet i sitt etterord, og foreslår at det er holdt i en nøktern stil fordi James var avhengig av å holde avstand til sitt tema. Jeg må si jeg føler meg moralsk stilt til veggs av både Bramness og Lindboe Hansen. De gjør det umulig for meg å vurdere diktet uten å ta hensyn til rammen det er skrevet i. Og her er vi ved kjerneproblemet for denne samlingen. Den presenterer stolt dikt skrevet av førstegangsforfattere i et fengsel, og ber oss samtidig om å ta hensyn til det spesielle ved dette.

Skrivekurslærerne er opptatt av den tilliten som har oppstått under språkarbeidet. De legger ut om deres møte med fangene, og viser (ikke overraskende) at det er mennesker bak fangenumrene. Vel, som leser føler jeg meg mer utestengt enn innvidd. Jeg var ikke med på skrivekurset, og denne boken er opplagt laget for de som var det.

Pål Gitmark Eriksen