KRISTIANSAND: — Beckett er en skikkelig pain in the ass, og det kan du sitere meg på! Regissør Torgny Solheim i Ville Rose Teater ler godt av sitt eget utsagn. Selv om Samuel Beckett er en utfordring, er dramatikeren et tilbakevendende bekjentskap på Rosegården. Ensemblet hans satte opp «Godot» i 1987, og «Sluttspill» i 2001. Forestillingen «Pust&Pæs», som har premiere i morgen kveld tar utgangspunkt i fire av Becketts småstykker.
Absurdteater
Regissøren står selv på scenen.
— Jeg har tatt på meg jobben med å spille disse gamle og stygge rollene som det vrimler av hos Beckett. Rollen min er et menneske som har brukt opp sjansene sine i livet, og som bare har en fortid, forteller Solheim. Samuel Beckett er regnet som det absurde teaterets far. Det er den irske dramatikeren som står bak stykket «Vente på Godot», som regnes som et pionerarbeid i sjangeren. Stykket ble ingen suksess da det kom i 1953, men har senere blitt en klassiker. Forfatteren gjør det ikke enkelt for folk, og gir ikke ved dørene.
— Jeg deltar i tre av stykkene, og har ikke en eneste replikk. I et av stykkene står jeg til og med ryggen til, ler Solheim.
Uten dialog
De fire stykkene forestillingen består av heter «Spill uten ord», «Teaterfragment 2», «Hæ Joe» og «Katastrofe». Stykkene er ganske ulike, kan regissøren fortelle. «Spill uten ord» er som tittelen avslører et stykke uten dialog over hodet. «Katastrofe» er en overdreven historie om alle teaterfolks skrekk, nemlig en regissør full av f. «Hæ Joe» er et fjernsynsteaterstykke. Siden det er skrevet for fjernsynsteater har det faktisk blitt satt opp på scenen bare en gang før, under Becketts 100-årsjubileum i Irland i fjor. Stykket handler om en gammel mann som våkner opp med en kvinnestemme i hodet. «Teaterfragment 2» kunne ifølge regissøren blitt et av de store stykkene, hvis det ikke hadde vært for at «Godot» og «Sluttspill» ble så vellykkede.
Kan ikke forklares
— Beckett vil ikke forklares, og kan ikke forklares. Han sier selv at vi må fortelle en historie for oss selv ut fra stykkene, og bruke våre egne historier for å forstå dem, sier Ville Rose-sjefen. Beckett hadde en sterk fascinasjon for stumfilmstjernene fra filmens tidlige år. Ofte var Charlie Chaplin og Buster Keaton i tankene hans når han skrev skuespill. Solheim forteller at det har vært en jobb å få skuespillerne til å ikke skape personer man kan forstå. Beckett skal nemlig ikke spilles på den måten.
— Det er noen spørsmål som går igjen når Beckett settes opp. Folk vil vite om det er komedie, farse eller tragedie vi spiller. Da pleier vi ganske enkelt å svare «det er Beckett», sier Solheim. Ofte blir folk sittende med latteren i halsen, fordi de ikke er sikre på om det er riktig å le. Men Solheim forsikrer at det er helt i orden.
— Vi håper på publikum som har guts til å le. Vi er veldig ydmyke for hvordan forestillingene måtte gå. Beckett er jo en sværing. Men som han sier det selv: «Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.», avslutter Torgny Solheim.