Noen kritiske forløsningsproblemer ser han imidlertid ikke ut til å ha hatt, for i det digre verkstedet på Lumber i Vågsbygd er det flust av nyskapninger som lever i beste velgående.

Bare litt finpuss og noen blindrammer, så er de klare til å vises fram når Galleri Bi-Z fredag åpner dørene for Fronths siste framstøt.

Et flygel fra Grimstad Misjonskirke troner på et persisk teppe midt i atelieret. På lokket står en dødningeskalle og glor bistert på assistent Magne Gjærde som holder på å lage et quilt-teppe av biskop Olav Skjevesland.

Men mer om det senere.

MANIPULERT.

Billedkunstneren selv er mest opptatt av et gigantisk verk han har stiftet på veggen: Badende barn i Ny-Hellesund, laget i karakteristisk Fronth-teknikk; ulike fotografier som blir datamanipulert til en helhet, kjørt ut på en enorm printer, deretter bearbeidet med fantasi, strykejern og oljemaling så det til slutt blir noe i nærheten av et maleri.

— Dette består av elleve bilder jeg tok mellom klokken 13.02 og 13.18 en sommerdag, informerer Fronth, som vier en hel del av sitt arbeid til å belyse landsdelen han kommer fra.

Det enorme bildet ser idyllisk ut, men en liten gutterygg med stripete genser forstyrrer harmonien. På et mindre lerret har han tatt utsnitt av noen av de badende barna:

— Ser du på dette isolert, ser det ut som om det er fra et forlis, kommenterer «fotografikeren».

Tre år etter at han sist stilte ut i hjembyen, vil 44-åringen på den kommende utstillingen ta en oppsummering, «så folk kan se hva jeg har surra med i det siste.»

VERDIFULLT.

Så mye surring har det visst ikke vært, for arbeidsdagene er minst 12 timer lange, og midt oppi det hele har han både bygd hus på Flekkerøy og i samarbeid med kjæresten - eller snarere omvendt - frembrakt sitt hittil mest verdifulle kunstverk. Hun heter Aya Augustine og går sin aller første vinter i møte.

Men surr eller ikke, den tidligere pressefotografen fordyper seg nå i temaer han har jobbet med en tid:

I tillegg til studier i øyeblikk, bevegelser, livsglede og dramatikkk fra Ny-Hellesund, viser han verk der den lokale performancegruppen «Loop loop loop» har tjent som modeller. Kameraet har fanget dem i et millisekund av tilsynelatende vektløs tilstand, og Fronth lar dem sveve der.

Andre vandrer vakkert og teatralsk rundt med lykter, og skal vi tror tittelen er skjønnheten bare et ferniss: «One hundred years of complete boredom».

Et motiv han ennå ikke bestemt seg for om han vil ha med er Agder-biskop Olav Skjevesland. Biskopbildene består egentlig mildt sagt av ulike motiver.

— Jeg la et bilde av Skjevesland inn i et fotografikkprogram og brukte søkeordet «gay and lesbian couples», forklarer Fronth.

Dermed ligger en aparte mosaikk til grunn for Skjeveslands portrett.

— Det vil han neppe sette pris på?

— Jeg setter ikke pris på at jeg har homofile venner som ikke kan bli prest heller, svarer kunstneren kontant.

Og her kommer quilte-teppet inn i bildet, for sammen med sin assistent Magne Gjærde forsøker har å lage en tekstilvariant av biskopgrafikken.

OMSTRIDT.

Per Fronth er i det hele tatt ikke redd for å ta nye teknikker og uttrykk i bruk, og for et drøyt år siden skipet han av gårde en ett tonn tung og ni meter lang pleixiglassfrise med havmotiv til et hotell i Miami. Nå venter et liknende bestillingsoppdrag fra Amsterdam. Og i New York og Tokyo venter gallerier på ytterligere nye verk til høsten.

Men om mannen er elsket blant sitt publikum ute og hjemme, er det enkelte røster som brummer stygt. De to siste gangene han har stilt ut i Stavanger, har kunstkritiker Trond Borgen i byens største avis svingt macheten så blodet har plasket fra spaltene - mens publikum ilte til galleriet og kjøpte rubb og rake.

— Jeg må tåle å få kjeft, men han mente visst jeg ikke vet hva eksistensiell smerte er. Det blir jo bare patetisk, sier Fronth - som blant sine mer smertefulle gjøremål også planlegger å gå ned med undervannskamera til Alexander Kielland-plattformen og lage film sammen med musikeren Nils Petter Molvær.

For øvrig mener han at det å ha kommersiell suksess ikke er noen målestokk for om kunst er god eller ikke:

— Det jeg gjør nå er det beste jeg kan. Hadde jeg kunnet bedre, hadde jeg gjort det. Men som alle andre er også jeg markedsorientert, og jeg forvalter talentet som en som dyrker jorda; jeg sørger for å få litt mer penger inn enn det koster å skape det.

I utlandet får man klapp på skuldra for sånt, her hjemme er kunstmiljøet mer gjerrige. Sånn sett føler jeg meg mer hjemme i industrimiljøet her i byen, sier Per Fronth, som ser lyst på hjembyens framtid:

FREMTIDSTRO.

— Det skjer utrolig mye positivt på mange felt nå. Det finnes fremtidstro og masse talenter. At noen har vært så gale at de har satt av masse penger til kulturbasert næring er fantastisk, men vi får håpe at Cultiva ikke blir en sovepute. Det er jo en hån mot kunsten når folk ikke vil sette i gang med noe bare fordi de ikke får penger Cultiva!

Sier den travle kunstneren og ruller ut et lerret på gulvet som ville fått Amaldus Nielsen til å nikke gjenkjennende; Ny-Hellesund det også.

— Det går mye i barndommens trakter, du har bodd 13 år i New York?

— Ja, men jeg har ikke laget ett eneste bilde med motiv derfra.

— Tror du ikke det kommer snart, da?

— Jo, jeg tror jeg brygger på noen urbane problemstillinger.

Hvis svangerskapet trekker ut, kan han jo ta seg en tur i atelierets hvilekrok og legge seg i fødestolen.

Tekst: Tone Sandberg

tone.sandberg@fvn.no - 38 11 32 04