Avisene har vært fulle av artikler om ranet, drapet ranerne og rettssaken i årevis. Det er skrevet tre bøker, direkte eller indirekte, om ranet. Hva kan en spillefilm tilføye?

– Først og fremst ønsket vi å ta glansen av alle mytene som har oppstått rundt ranet og de involverte, og gi en følelse av hvordan det virkelig skjedde og hvordan det føltes for de involverte, sier manusforfatter Christopher Grøndahl og regissør Erik Skjoldbjærg til Aftenbladet.

Etter utallige omskrivinger av manus og både praktiske og økonomiske hindringer underveis, er det i morgen endelig norgespremiere på den på forhånd omdiskuterte spillefilmen «Nokas».

Grøndahl fikk ideen til filmen da han i et intervju med raneren Johnny Thendrup leste at han hadde mistet en tåregassgranat da han skulle tenne på lastebilen.

– Fram til da hadde jeg fulgt nyhetene om Nokas som en hvilken som helst annen nordmann. Dette nærbildet, sammen med en nylig erfaring med et plutselig dødsfall i familien min, fikk meg til å ønske å framstille Nokas-ranet på en slik autentisk måte vi har gjort i «Nokas». Jeg ønsket også å utforske vår egen dobbelthet: På den ene siden er vi fascinerte og pirret av det spektakulære rundt ranet. Samtidig har vi behov for å ta avstand fra forbrytelsen, sier Grøndahl.

Mediekritikk

– Det er jo i mediedekningen mytene om ranet og ranerne er skapt. Dermed kan «Nokas» også sees som mediekritikk, skyter produsent Jan Aksel Angeltvedt inn.

Et omfattende researcharbeid er gjennomført av Skjoldbjærg og Grøndahl i samarbeid. De har intervjuet ranere, politifolk, Nokas-ansatte, vitner.

– De aller fleste har sagt ja til å snakke med oss. Men ikke David Toska, sier Skjønbjærg.

Men ikke bare hovedtrekkene, tid og sted skulle stemme. De har sjekket spillelistene til Radio 1 for å finne ut hvilke låter som ble spilt på radioen denne morgenen. Og når Erik Håland roper «e du fra Jæren?» til en kollega midt under skuddvekslingen på Domkirkeplassen, er det fordi det skjedde i virkeligheten.

Anstendig

Mandag kveld ble filmen vist for spesielt inviterte gjester blant pårørende, politi, Nokas-ansatte og andre som ble direkte berørt av ranet. Rundt 60 stykker takket ja. Angeltvedt var ikke selv til stede under visningen, men sier at de tilbakemeldingene han har mottatt fra dem som så filmen har vært unison: Dette var en realistisk, tilbørlig, rettferdig og anstendig framstilling av dødsranet i Stavanger 5. april 2004. Grøndahl er ekstra glad for disse gode tilbakemeldingene.

– Det har vært svært viktig for meg som manusforfatter å utøve anstendighet overfor de pårørende. Men jeg er ikke overrasket, for jeg har vært i tett kontakt med dem gjennom hele prosessen, sier han.

Regissør Erik Skjoldbjærg har merket seg skepsisen og kritikken til filmprosjektet lokalt, men sier at han sitter igjen med et positivt inntrykk av Stavanger.

– Byen har en raus befolkning. Folk har sagt sin mening, og så er de ferdige med det. Kritikken har aldri påvirket retningen på filmen, fordi jeg hele tiden har vært trygg på at vi skulle lage en anstendig film, sier han.

Autentisk

En film som inspirerte Grøndahl i valget av sjanger er Gus van Sants gullpalmevinner fra 2003, «Elephant». Den skildrer skolemassakren i Columbine med samme higen etter autentisitet.

Også regissør Erik Skjoldbjærg har gjennom hele prosessen, selv om manuset har variert, hatt et tett fokus på det autentiske.

– Når jeg ikke kan si at filmen er 100 prosent autentisk, er det fordi vi har diktet inn noen små dagliglivsdetaljer der folk ikke husker, eller fordi flere vitner hadde forskjellige oppfatninger av hva som hadde skjedd. Da har vi vært nødt til å gjøre noen valg. Men vi har ikke en eneste gang falt for fristelsen til å velge en løsning som gjør filmen mer spektakulær, sier Skjoldbjærg.

Hvis og hvis

Fordi filmen er både så hverdagslig og absurd i skildring av hendelsesforløpet, dukker spørsmålene uunngåelig opp underveis: Hvis politibilen foran ransbilen hadde kjørt ut litt senere, slik at politifolkene hadde fått øye på ranerne. Hvis ikke bussen hadde stått bak kommandobilen i Kongsgata. Hvis det hadde vært flere politifolk på jobb. Kunne utfallet blitt annerledes?

– Filmen tar ikke stilling til det, den skildrer utelukkende det som faktisk skjedde, og hvordan tilsynelatende små, ubetydelige hendelser kan få store konsekvenser. Alt påvirker alt.

– Hvis ikke politiførstebetjent Arve Sigve Klungland hadde blitt drept – hva slags film hadde «Nokas» blitt da?

– Fortsatt hadde Nokas-ranet vært norgeshistoriens største og mest spektakulære. Men da hadde det ikke blitt noen film fra vår side. Det er nettopp denne grenseoverskridelsen, at et menneskeliv går tapt, som gjør at vi kan fortelle filmen på denne måten, sier Grøndahl.