Ikke vet jeg hva slags humoristisk sans man må ha for å ha glede av å lese denne boka. For meg er den bare trist. Jeg tror ikke jeg noen gang har lest ei bok så spekket med det vi før kalte tabu-ord, altså ord som beskriver ulike sider ved seksualitet, seksualisert vold, hor, undertrykkelse og fornedrelse. Boka er visstnok kalt «homsenes dekamerone», og forlaget påstår at her blir «de mest fornedrende hendelser forvandlet til episoder man kan gjemme i sitt hjerte». Boka handler om skruller . Skruller er, etter denne bokas definisjon, homofile menn som går inn i følgende kvinnerolle: «Skrullene tar over den adferden som kvinnene kvittet seg med i kampen for likestilling: passivitet, underlegenhet, gå stille i dørene, holde beina i kryss for å framstå utilgjengelig, snurpe munnen sammen i den samme hensikt, snylte på mannen i stedet for å være selvstendig, fornedre seg selv, en slags ømfintlighet som man i dag ikke engang finner hos de mest feminine kvinnene, og til og med sladder og ustadighet («kvinnen er et ustadig vesen»)». Den siste parentesen henviser vel faktisk til «La donna e mobile» — den berømte arien fra Rigoletto.
Forfatter Michal Witkowski er selv ei skrulle, i denne romanen. Han er relativt ung, og som journalist får han i særlig grad to eldre skruller til å fortelle episoder fra livet sitt. Boka er forvirrende, i alle fall langt utover, for jeg-personene er mange, og det er ikke alltid like lett å vite hvem «jeg» er, er det Witkowski eller «Patricia» eller «Lukrecia» eller en av de mange andre som faktisk forteller smått og stort fra et liv de færreste har lyst til å kopiere.
Kanskje gir den et interessant bilde av visse sider ved Polen, både før og etter kommunismens fall. Men en verden som for det meste består av skruller, dertil noen ganske få «ordinære» homofile, og så en masse «råskinn», det er heteroer som skrullene aller helst higer etter å få suge - det blir over 334 sider en litt for innsnevra verden for meg. Jeg fant ingenting for hjertet.