Det er en fryd å få oppleve slike band tidlig i deres karriere.
Bassist Andy Nicholson har riktignok hoppet av turneen grunnet «fatigue». De resterende tre gutta, Alex Turner, Jamie Cook og Matt Helders vurderte da sikkert å ta seg en pause de også. Men heldigvis gjorde de ikke det. For makan til livlig opptreden foran tusenvis av spente Quart-fans skal man årevis tilbake for å oppleve.
Hjertelig til stede på Plenen i går var den ungdommelige energien som er så fremtredende på den Jam-, Clash, og Smiths-inspirerte debutplata «Whatever People Say I Am, That's What I'm Not». Et stappfullt Plenen møtte et band som tydeligvis var glade i å spille og klare for å gi alt en tjueåring har å gi. Og til tross for noe som sikkert har vært noen heftige turneer det siste året, har de resterende tre gutta i bandet fortsatt mye sprut i seg.
Som en rockens svar på The Streets krydrer Arctic Monkeys låtene sine med massevis av små hooks, funky rytmer, brudd og kule lydeffekter. En bevisst bruk av gitarer i hver sine høyttalere på hver sin side av scenen imponerte stort. Vokalist Alex Turner synger som en tjueåring gjerne gjør (fra halsen og anstrengt), men med bandets holdning til publikum og det å spille er det selvfølgelig helt riktig å synge slik. Det samme gjelder bandets småsure gitarer. Det skal være slik. Arctic Monkeys skal være slik. Helt til de blir modne og kjedelige. Det er bare å håpe det blir lenge til.
