En mann, Clyde, er vitne til at hans kone og datter blir myrdet av innbruddstyver. Politiet får tak i ugjerningsmennene, men den ene, han som faktisk var mest involvert i drapene, får lav straff i stedet for dødsstraff mot å angi den andre. Dermed begynner Clyde å planlegge en hevn. Ikke bare mot den løslatte innbruddstyven, men mot medlemmer av hele rettsapparatet. En hevn preget av presis og intelligent sluhet.
Vi kan – og vil – gjerne godta en ulogiskhet hvis illusjonen den er bakt inn i, er troverdig. Men ikke her: Dette er så hamrende ulogisk at illusjonen ikke greier å bære den. Verre er det at måten det hele er avviklet på, føles ufyselig. Selve regigrepene, derimot, er både dynamiske og uttrykksfulle. Synd da at så mye regikompetanse blir brukt på et opus som dette.