Forlag: Cappelen Damm
Denne gangen er det russisk mafia og hvitvasking av penger som er tema for kjempen av spionthrillere, engelske John le Carré. Det første som slår en, er det gode språket og den fengende skrivemåten som gjør romanen lettlest.
Boka handler i starten ikke om så mye, men er fengende i de gode skildringene av små detaljer og store linjer. Vi treffer et ferierende britisk par som spiller tennis på en karibisk øy, og følger ballen fram og tilbake over nettet. Så får vi høre at han har en slags midtlivskrise og trenger kursendring, mens hun (smellvakker som alle, både skurker og helter, vil ha i senga) stort sett spiller rollen som støttemannskap for mannens prosjekt. Sånn sett ganske tradisjonell altså, selv om le Carré lar den vakre være advokat og barnløs.
Finanskrisa vi har bak oss er bakteppet for romanen, og de mange usympatiske, rike russerne som for tiden flommer ut over europeiske turiststeder med penger fra gud-vet-hvor. Carré forteller oss hvorfra de kommer i milliardstrømmer og hvordan de sprinkles inn i vår vestlige økonomi. Dette får vi rede på gjennom bekjentskapet med en kjøttfull, behåret russer med gullringer på hver finger som er flink til å spille tennis. Russeren blir bokas hovedperson. Han vil hoppe av, og ser seg ut den ferierende engelskmannen som redskap.
En kunne ventet seg masse action ut fra en slik setting, men le Carré har valgt å legge størsteparten av de 350 sidene til avhør og samtaler mellom britisk etterretning og det engelske paret. Det gjør boka noe tørr.
Etter en stund blir vi viklet inn i intriger som får oss til å lure på hvem som er de egentlige skurkene. Det hele oppløses på siste side, ledsaget av et autentisk utklipp fra den britiske avisa The Observer om hvordan narkopenger redder eurolandene ut av finanskrisa. Først da skjønner vi sammenhengene.
Boka er nok ikke le Carrés mest spennende, men fengende nok.