Boligbyggeren Olav Selvaag (1912-2002) var en mann som uredd utfordret alle offentlige makter for å få gjennomslag for sine ideer, i første omgang boliger vanlige folk hadde råd til. Det lyktes han med. Det ble 35.000 boliger under hans ledelse, i tillegg til offentlige bygninger. Nå har han fått sin biografi, og jeg må si jeg lar meg imponere over dette allsidige, idérike, skapende og dyktige arbeidsjernet, som med sin stahet og sitt pågangsmot gjennom femti år var samfunnsbygger og kontroversiell samfunnsdebattant.
På mange måter er det en merkelig historie . Selvaag mente at han kunne produsere boliger av god standard til halvparten av datidens pris. Dette var like etter krigen, bolignøden var enorm, og man skulle tro politikerne ville omfavne ham. Slik var det ikke. Det var med pressens hjelp Selvaag omsider fikk satt opp det berømte huset på Ekeberg i 1947. Det ble til gjengjeld en sensajon i hele Europa, og nå er det fredet.
Selvaag utfordret datidens politiske makt, Arbeiderpartiet, boligkooperasjonen, fagforeningene. Boligrådmannen i Oslo, Trygve Nilsen, motarbeidet Selvaag til sin siste dag på kontoret. Boligbygging skulle være det offentliges ansvar, ikke overlatt en privat profittør, men etter hvert tok Gerhardsen ham inn i varmen. Arkitektene var heller ikke nådige mot Selvaags enkle bygg. Selvaag var nøktern, han fant løsninger og rasjonaliserte byggeprosessene på bekostning av estetikken. Han kom til å forandre Oslo ; særlig ble virkningen stor da han satset på terrasseblokker, enda rimeligere per leilighet enn småhus. Stikkord: Veitvet, Vestli, Rykkinn. Han kom fra en vel ansett familie på Lista , faren var ordfører, stortingsmann,fylkeslege, og moren sterkt engasjert i sosialt arbeid. Etter utdannelsen til betongingeniør ved NTH giftet han seg inn i Brøvig-familien. Under krigen var han våpensjef i Milorg. Deretter bodde han i Oslo resten av livet, men bygget opp et vakkert landsted for seg og familien i Spind, der han gjerne oppholdt seg, men bortsett fra Konvoibyen i Risør, bygget han ikke her i landsdelen. Han ville ha virksomheten så nær at han beholdt kontrollen.
Selv om Selvaag solgte billige hus , ble det butikk av det. I tillegg var han rene finansgeniet. Han forvaltet sitt overskudd med gode investeringer i skipping, olje og mye annet. Han ble grunnrik, men beholdt en enkel livsstil livet ut. På ett felt brukte han penger, kunst. Ikke bare kjøpte han til egne vegger, han kjøpte inn over 400 skulpturer til områdene han bygget ut. De ble et varemerke. Kunsten skulle være naturtro, og han var sitt eget kunstutvalg. Hørte jeg en ordfører sukke? Mange av våre mest kjente billedhuggere, som Arnold Haukeland, Arne Durban, Ørnulf Bast og Skule Waksvik var takknemlige for oppdrag i en mager tid.
Det var ikke med den største forventning jeg gikk til en bok på 400 sider om en boligbygger, men historikeren og journalisten Ulf Andenæs har gravet frem så mange interessante sider ved denne skikkelsen at jeg straks ble fenget. Boken er både grundig og velskrevet. Andenæs har utvilsomt sans for Selvaag, selv om han ikke legger skjul på at "opplyste eneherskere" kan ha sine baksider. Det er likevel den ruvende fremsiden som står igjen.