Sjanger: Roman
Forlag: Cappelen Damm
Den siste boka til Vigdis Hjorth er fascinerende. Vi treffer en kvinnelig tekstilkunstner som jobber med å sette seg inn i tankegodset bak grunnlovsjubileet for lage et bestillingsverk. Hun er en gammel raddis som holder med de svake, og især med kvinnene. Så møter hun seg selv kraftig i døren som utleier til et polsk par. Da får hun som eiendomsbesitter samme utgangspunkt og ståsted som den overklassen fra 1814 som møtte på Eidsvoll. Og den solidariteten hun nærmest instinktivt har med 1800-tallets norske kvinner viser seg ikke helt å holde i møte med den kvinnelige, polske leieboeren.
Hjorth skaper en god bok gjennom å vise konflikten i spenningen mellom de norske idealene og de valgene vi/hovedpersonen gjør i den virkelige verden. Hun gjør det allmenngyldig gjennom å la være å bruke personnavn, men omtaler kvinnen som «den polske» og hovedpersonens mannlige bekjentskap som «kjæresten» og barnet som «datteren». Formen er en lang strøm med uavbrutte ord om hovedpersonens tanker og handlinger formidlet i tredjeperson, uten tilløp til direkte tale eller åpne scener. Likevel er teksten ladet med dramatikk.
Det som fungerer dårligst er når Hjorth finner det nødvendig å utpensle hovedpersonens tanker når dobbeltmoralen går opp for henne. Boka hadde stått seg på at leseren hadde kunnet trekke konklusjonen selv.
