Sjanger: Dokumentar
Forlag: Cappelen Damm
Hva er poenget med å rippe opp i en gammel skandalesak? En biskop, den norske kirkes fremste riktignok, Fridtjov Birkeli, gikk av fra sin stilling som «primus inter pares» — den første blant likemenn - som Oslos biskop i 1972. Begrunnelsen var sviktende helse. Mange visste at dette ikke var sant. Helsen var helt i orden. Det var kjærlighetslivet som var sykt. Eller helt menneskelig, om du vil. Han hadde en elskerinne. Gamlekjæresten, den kvinnen han elsket aller mest i sine unge år, og hvis mor ikke ville sende med Fridtjov til Madagaskar som misjonærfrue, henne hadde han gjenopptatt forbindelsen med og tilbrakt mang en lykksalig natt med i både utland og innland, da elskerinnens bror fant det for godt å informere hele det norske bispekollegium om Oslo-bispens skjørelevned.
Tomm Kristiansen er en av Norges mest profilerte journalister, ikke minst etter de mange år som Afrika-korrespondent for NRK. Her har han levert et skrift som er mye mer enn en gjenfortelling av en gammel skandalesak. Visst er det presse-etiske fenomen som fortielsen av denne saken var, rikelig drøftet i boka. Men mye mer interessant er forfatterens gjennomgang av de siste femti år av norsk kirkehistorie og alle løgnene knyttet til den. Dette er ei bok som bør føre til ransakelse og innrømmelser i mange kretser av Den norske kirke. Ikke på grunn av de godt dokumenterte forfalskninger og svik som ble begått i den aktuelle saken om biskop Birkeli, men i avsløringen av de mange små underslag, fortielser og løgner som ble servert for å bevare kirkelig fred og fordragelighet i en tid da moderniteten presset på og krevde sine svar.
«Kristenflokken hjemme var blitt til en saueflokk av engstelige som ikke torde stille spørsmål av frykt for å bli stemplet som liberale», heter det ett sted. Biskopene karakteriseres som «autoriteter med ruvende selvbilder». Misjonærene og deres kall, der barn ble ofret på misjonskallets tvilsomme alter, vies lite annet enn negativ omtale. Biskop Birkeli hadde forlatt sin forlovede og fulgt kallet til Madagaskar. Om en av hans venner heter det: «Han forlot teologien og beholdt forloveden». Den av kirken avviste og skandaliserte biskop hadde få venner på slutten av sitt liv. Sjelesørgeren ble Dagbladets agnostiker Knut Eidem. «Han var alltid for hånden, og tok selv kontakt, passet på at de hadde det bra». «Han var et grunnleggende snilt menneske, selv om han kom fra Dagbladet», heter det, med forfatterens dårlig skjulte sympati. Den norske kirke har sannelig mye å svare for i sin nær- og sneversynte behandling av mennesker som faller utenfor de borgerlige normer. Det viser denne boka til fulle. Dumt at ikke Cappelen Damm har korrekturlesere. Her er mange irriterende trykkfeil.