Stef Penney er født i Edinburgh, nå bosatt i London. Hun har hatt et verdig (og beundringsverdig) antall eksamener: Bachelor i filosofi og teologi, pluss filmutdannelse. Hun har laget to kortfilmer. Og med sin første roman, krimmen "I ulvenes skygge", har hun vunnet en stabel med litterære priser. Handlingen i den er lagt til et frossent Canada omkring 1880. Her er hennes andre kriminalroman, "De usynlige". Den utspiller seg i England på 1980-tallet. Den går inn i en lukket verden, blant sigøynere, romfolk, i England. Den åpner med at den noe ubestemmelige privatdetektiven Ray Lowell ligger og svever ut og inn av bevissthet i en sykehusseng. Han vet ikke hvordan han er havnet der, hukommelsen er i det hele tatt flyktig og glimtvis. Før hendelsen(e) som brakte ham der, lette han etter en kvinne ved navn Rose Janko. Hun er gift med Ivo Janko, den karismatiske sønnen i en sigøynerfamilie. Ray Lowell ble hyret av far til Rose, han hadde ikke hørt et ord fra datteren på sju år.
Lowell blir møtt med mistro overalt, det husker han. Og et spørsmål dukket opp i ham: Skjuler sigøynerslekten en dyster hemmelighet? Resten får du lese selv.
Denne romanen har ikke den Charles Dickens-aktige bredden, for ikke å si velden, som Stef Penneys debutroman "I ulvenes skygge" innehar. (Dét er en roman som har alt, bortsett fra termoundertøy) "De usynlige" er smalere, dypere, mørkere. Men Stef Penney besitter det samme nærværet, temperaturen er tett, det er hele veien og tiden stor intensitet i hennes personer, i stemninger, i selve handlingsstrukturen. Kort meldt;: En fengslende og spennende kriminalhistorie pm tap, bedrag og familietragedie, delvis fra et lukket miljø.
Rent skrivemessig er Stef Penney bemerkelsesverdig. Hun beveger seg tidvis ut av den kriminalistiske rammen uten at det føles som et form — eller stilbrudd. I så måte gir hun oss scener av en trettenårig gutts hormonopera, noe de fleste trettenårige gutter er gjennom, og en førtiårig manns melankolske syn både på seg selv og omverdenen. Det er begavet utført! Undertegnede våger å si det: Han har vært på begge steder...
Trenger en å si "Anbefales"?