På papiret virker den nye norske sommerfilmen som en herlig gavepakke bestående av originalt manus, unge spillefilmdebutanter, skjærgård, vennskap, øl og moro. Bak det skinnende fine gavepapiret, er det imidlertid svært lite som glitrer.
Filmen handler om fire barndomsvenner. Mikkel (Sindre Horseby) studerer medisin i utlandet, Jo (Øyvind Vogt) går på Blindern, Stoffern (Benjamin Helstad) har begynt å slå seg opp som eiendomsmegler og Lasse (Simen Aurstad Gjernes) jobber i barnehage.
Hvert år drar de fire barndomsvennene på hyttetur. På hver sin måte er de imidlertid alle egentlig ferdig med hytteturen, og kanskje også hverandre.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Kompisene er svært umodne emosjonelt , og sosial intelligens er fremmedord. Dette gjør at karakterene blir nettopp det – karakterer, i stedet for personer man kan identifisere seg med og få sympati for. Det er antydninger til flere lag hos hovedpersonene, men lagene skrelles aldri av og derfor blir vi heller aldri ordentlig kjent med dem.
Skuespillerne gjør sitt beste, og til tider er prestasjonene ganske fornøyelige, men det holder ikke.
Ifølge filmomtalen er "Å begrave en hund" en tøysete alvorsprat om vennskap, tradisjoner og hytteturer, om hvordan gutter prater sammen, og ikke minst; hvordan det er å vokse opp, og fra barndomskompiser. Tøysete er en riktig beskrivelse, men ellers leverer filmen ikke varene.
Historien mangler driv , den tar ikke tak i deg, og som komedie er den rett og slett ikke morsom nok. Historien vimser rundt uten mål og mening, som en slapp makrell som har mistet stimen. Slutten er også lite tilfredstillende, og en sitter igjen med ett spørsmål: Hva var egentlig poenget?