Rosmarin og Estragon lot blikket gli over det avlange spiselokalet. Rosmarin følte tilfeldighetene hadde fått lov å dominere i dekoreringsavdelingen.
– Bildene på veggen faller ikke inn i noen større interiørsammenheng, her, mente hun. – Det mangler en ren linje.
Menyen på Bakgården virker bygget opp rundt tapaskonseptet. Det er en rekke tapasretter å velge mellom, og de synes å erstatte forrettene. Blant de fem hovedrettene på menyen var tre av dem indrefilet av okse i en eller annen variant. Utover dette var det én fiskerett og en hamburgerrett. Det blir litt tynt, særlig med tanke på at menyen ikke skiftes ut med hyppige mellomrom.
Med en nesten full restaurant virket servitørene en smule stresset og hadde liten tid til å dvele ved bordene. Mat ble hastig båret ut og inn, og som så mange ganger før, var det lite å hente når det ble spurt om noe utover menyens tekst. Når svaret på Estragons spørsmål om hvilke øltyper de kunne friste med som aperitiff er at vi har en del forskjellig som du kan se der borte i hyllene, logrer ikke akkurat øl-hunder med halen.
Sjekk alle restaurantanmeldelsene her
Rosmarin og Estragon bestilte en tapaskombinasjon av lun lammecarré og lefse med røkelaks og Snøfrisk til forrett . Rosmarin ville prøve seg på lettsaltet, pannestekt torsk til hovedrett. Fra Estragon tok servitøren med seg bestilling på en klassisk Coeur de Filet Provençale, eller indrefilet med provençalske krydder og hvitløk. Fra vinlista plukket Estragon en Châteauneuf-du-Pape, forsøkt som et bindeledd mellom kjøtt— og fiskeretten.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Det varte og rakk før maten viste seg . Men etter en god stund dukket servitøren opp med tapas servert på hjemmespikket planke som det skiltes med i menyen. Lammecarréen var meget mør og velsmakende og et rykende ferskt foccaciabrød var nesten som et fullgodt tilbehør. Når det kom til lefserullen med røkelaks, er det dessverre ikke så mye å skrive om. Den minte om utallige tapasbord hvor lefseruller med slikt innhold ofte er gjengangere . I restaurantsammenheng kunne man ønske at det var gjort noe ekstra ut av det. Lefse, laks, Snøfrisk, uten det lille ekstra, blir det ikke fest over.
Om det var lang ventetid på forretten, kom hovedrettene før rødvinen hadde rukket å bli skjenket i glasset.
– Hovedrettene må ha stått klare på kjøkkenet , hvisket Estragon. Begynnende hinne på sausen er tydelig tegn på at maten har ventet på gjestene og ikke omvendt. Rosmarin smakte på fisken, som var fin og hvit i kjøttet, men stekt ganske så hardt på begge sider, og det er litt uvanlig.
– Oj, dette var lettsaltet og vel så det, slapp det fra hennes munn. Fisken var saltere enn den burde ha vært, og det var nok kjøkkenet klar over, for grønnsakstilbehøret ble forsøkt kompensert usaltet. Men mat er heldigvis ikke matematikk. Faktorenes orden er ikke uvesentlig , og salte bestanddeler kan ikke utlignes av andre deler helt uten salt. Retten til Rosmarin skal ha pluss for en kreativ potetpuré med innslag av sennep, og sammen med rotmos av selleripuré var det gode smaker sammen. Rødvinen, en Clos de L'Oratorie des Papes fra Sør-Rhone, gikk godt sammen med maten og er i tillegg sympatisk priset på Bakgården. Estragon tittet opp fra sin Provence-inspirerte kjøttrett.
– For mye stekt. Kjøttet mister egenarten sin med nesten grå kjerne. Nesten helt gjennomstekt indrefilet er misbruk av gode råvarer. Det var en antydning av provencalsk smak over Estragons rett, men den karakteristiske urte— og hvitløksmaken var erstattet av litt frisk timian, og da blir det ikke den helt ekte opplevelsen. Alt i alt var det smakfullt, men manglet en del for at kjøkkenet skal bli beskyldt for entusiasme og kreativitet.
Dessertkartet besto av fire muligheter . Én av dem var ostetallerken, og da var ikke Estragon vanskelig å be. Servitøren så ut som et aldri så lite spørsmåltegn da han ble spurt om hvilke oster det var snakk om, men på oppfordring tok han turen ut på kjøkkenet om kom tilbake med en jukselapp hvor de fire ostene sto skrevet ned. Estragon sa ja til en runde manchego, ramsløkost, roquefort og brie. Rosmarin endte opp med Skogsbærpannacotta .
Restaurant Bakgården skal ha ros for at de anbefaler avec til dessertene , og Rosmarin fikk et overraskende, men likevel passende glass rom, mens Estragon ble tildelt en madeira (etter først å ha fått feilservert portvin). Panna cottaen var fin i konsistensen, men smakte lite av ekte vanilje. «The proof is in the pudding» er det noe som heter. Vaniljefrø er lett å få øye på, og i Rosmarins dessert var det få svarte prikker. Estragon koste seg med ostene sine, men følte den lille skjeen med ferskenkompott ikke var nok til å sette preg på avslutningen.
Regningen på ca 1700 kroner er det ikke noe å si på , men det sprudler ikke av denne restauranten. I naborommet var helgen sparket ordentlig i gang, og Bakgården Bar sine mange gjester var allerede i ferd med å farge kvelden. Bar kan de her, det er helt sikkert. Det atriumsaktige uteområdet med nattehimmelen som tak, setter stemningen. Anmelderparet bestilte en mojito.
Og resten står skrivd i stjernene.