Jan Roar Leikvoll er en mester til å skrive vakkert om det makabre, noe som alltid gjør det tosidig å lese hans bøker. Man elsker språket, men beskrivelsene gjør en også kvalm. Også denne gangen skriver han deilig om en grusom fortelling om umulig kjærlighet og tap av håp.
Hovedpersonen er Frrok, en gartner i et kloster. Han bærer toalettbøtter og gjør alt drittarbeidet. Han halter, er halvdøv og blir ledd og hånet av de andre munkene. Bare når Frrok synger, får han respekt av de andre. Hans store kjærlighet, munken Flori, bruker dagene til å skrive bok. Og til å gjøre overgrep mot Frrok, som Frrok selv ser på som etterlengtede kjærtegn. En dag kommer en prostituert kvinne fra landsbyen Bovara til klosteret. Frrok er redd hun skal komme mellom ham og Flori, og gjemmer henne i klosterets kjeller. Dermed begynner en klaustrofobisk kamp på liv og død, mellom håp og avmakt.
Det fascinerende med Leikvolls bøker er altså språket. Det er sterkt og poetisk, hvor noen setninger kan leses igjen og igjen. Han skriver om de mørkeste, skitneste og mest perverse sidene av å være menneske. I hans forrige bok, "Fiolinane", handlet det også om mennesker som bor i umenneseklige kår, men som fremdeles leter etter det vakre. Etter kjærlighet. Igjen handler det om en manns umulige og ulovlige følelser for en annen mann
Det skal mye til for å overgå hans forrige romaner. Og denne gangen er det lett å la seg skuffe. Det som trekker ned, er ikke språket. Det er forutsigbarheten. Romanen har et plott nesten som en krimroman, med en spenning som bygger seg opp. Men der "Fiolinane" kom med overraskende, nesten sjokkerende uventede vendinger, er denne forutsigbar. Man aner hvordan det kommer til å ende allerede tidlig i romanen, og Leikvoll klarer ikke å løfte seg ut av dette.
Likevel kan det ikke sies for mange ganger: Leiksvolls herlige språk er grunn nok til å lese bøkene hans.