At en norsk pike fra enkle kår skulle hamle opp med de største fiskene i den ufyselige dammen av neoptisme og egen berikelse som korrupsjon utgjør, er imponerende. Å ta tak i det franske etablissementet og oljegiganten Elf og få domfelt noen av de mest korrupte på toppen i systemet, er en bragd som utvilsomt fortjener en biografi. Eva Jolys klassereise er formidabel, hennes pågangsmot, energi, ukuelighet – og ego — nærmest ekstreme.
Eva Joly er etter hvert så kjent at det er unødvendig å repetere historien om aupairen som giftet seg inn i aristrokatiet, studerte jus og ble forhørsdommer, som i Frankrike er kriminaletterforskerne. På få år skapte hun seg et navn som korrupsjonsjeger, fryktet og hatet, i dag med oppdrag verden over, Island, Afrika og for øyeblikket Afghanistan. Alle steder blir hun straks toppoppslag. Med sine skarpe, uredde uttalelser og direkte tale behersker hun mediene til fulle. Samtidig er det klart at en person med så stor tro på seg selv og sine egne evner, kan ha noen skyggesider. Hun synes arrogant og uimotakelig for kritikk. De årene hun arbeidet i Norge, irriterte det henne enormt at hun ble tatt for å ha vært for raus med drinks på statens bekostning. I vårt land ble de to tusenlappene en mediesak. For henne blir det smålighet.
Da hun stilte som presidentkandidat for De grønne ved siste valg, kom all hennes arroganse til overflaten. Støttespillerere og velgere forlot henne i tur og orden. Den franske overklassen hater henne, naturligvis, men også folk flest har problemer med en utenforstående som forteller dem hvordan de burde leve, for eksempel ha barnetog i steden for militærparade på nasjonaldagen. Aksenten blir assosiert mer med Tyskland enn Norge, og det kan fremdeles han sine sider i Frankrike. Hun burde nok holdt seg unna politikken!
Aasheims biografi er basert på samtaler med Joly, venner og uvenner,og noen skriftlige kilder, en vanlig måte å arbeide på for journalister. Problemet er at påstandene blir stående mot hverandre. Størst i kjeften på den andre siden er tidligere utenriksminister Roland Dumas og hans berømte elskerinne, "republikkens hore", Christine Deviers-Joncour, ansatt i Elf med generøs gasje for å smøre det politiske systemet. Hun er nå gift med kristiansanderen Alf Emil Eik, en historie Fædrelandsvennen har fortalt tidligere.
Aasheim har skrevet en morsom og lettlest bok om Joly, som han utvilsomt beundrer. Boken er informativ og opplysende, med mange artige sideblikk på de to samfunn hun springer ut av, men hennes innsats for å bekjempe korrupsjon, ikke minst det hun lyktes med i Elf-saken, krever grundigere arbeid.