POP
Han synger bra. Peter Jöback har en stor stemme. Det har han vist tidligere, og nå gjør han det igjen. Men det blir likevel i overkant ambisiøst og pretensiøst når han gir seg i kast med tolkninger av såkalte «chansons» signert av blant annet Charles Aznavour og Jacques Brel.
Dette er svisker, må vite. Svisker som eser ut rundt steinen i sin midte. Låter full av lidenskap, sterke følelser, kjærlighet, hat og tragiske konflikter. De passer godt i svensk språkdrakt, og Peter Jöback sin tidvis intense og følsomme vokal passer bra til dette materialet med et svært orkester som lydkulisse. Men han skusler bort sin sjanse til å lykkes fullt og helt ved å trå til for mye. Det hele blir for pompøst. Det er lett å høre akkurat det de få gangene arrangementene tas ned, og Peter Jöback sin stemme får regjere litt nesten alene. Det skulle vært mer av akkurat det på dette albumet.
