Hun er modig. Frida Ånnevik pakker inn tekstene og melodiene på en annen måte denne gangen enn det hun gjorde på debuten på 2010, "Synlige hjerteslag", som ga henne slik suksess. Vi snakker om fete arrangementer i en tidvis stor produksjon preget av et teppe av synth på mange av låtene. Det låter litt Abba på den lekne åpneren "A til Å", og med "Lillebror" trår hun til med et enda mer svulstig arrangement. På andre halvdel av "Natta Oslo" blir det i meste laget når det gjelder lydvegg. Mot slutten av den låten drukner stemmen og teksten til Ånnevik i produksjonen til Andreas Mjøs.

Det blir med andre ord i feteste laget dette. I alle fall på noen spor, for det er tross alt den karakteristiske stemmen og de usedvanlig gode tekstene til Ånnevik som er styrken i hennes artisteri.

Skreller man bort noen av de overdådige arrangementene, finner vi igjen det som var typisk på den sterke solodebuten. "Ville ord" er antakelig et album man må venne seg til og spille det flere ganger. For under all staffasjen hører vi hvilken stor artist Frida Ånnevik er.