Det tar femten sekunder. Kanskje tjue. Fra Sivert Høyem rusler ut på scenen på Kick til han har demonstrert for alle tilstedeværende at han er en helt ekstraordinær vokalist. Med kun et dempet keyboard og en spinkel gitar i ryggen lar han stemmen gjøre hele jobben.
Det er en annerledes måte å åpne en konsert på. Men en effektiv måte å formidle til publikum hvilket nivå han ønsker å være på. Og det er vanskelig å se for seg at noen kan gjøre fremføringen av «Blown Away» særlig bedre.
Kveler stemmen
De neste minuttene pøses det på med lyd på Kick. Mye lyd og høy lyd. Og det skjer litt for ofte i løpet av kvelden. For når Høyems stemme blir kvalt av instrumenter og effekter er ikke sangene hans like imponerende. Det er vokalkunsten som er hans sterkeste kort, som låtskriver er han fortsatt ikke helt i toppklasse. «Emotions» og «Trouble» er eksempler på låter fra den nye plata som er relativt anonyme. Men selv om vi ikke blir vitne til en fullkommen konsert, gjør høydepunktene det minneverdig på Kick. Som praktfulle «Prisoner of the Road», som er Sivert Høyem på sitt aller beste. Som fengende og pulserende «Give it a Whirl». Som nydelige og følsomme «The Light that Falls Among the Trees» fra det forrige albumet. Og naturligvis «Majesty», som han fremfører alene med kassegitaren. Det kan aldri slå feil.
Ingen snarveier
Forutsetningene har endret seg for den tidligere Madrugada-vokalisten. Fra den gangen han reiste rundt i landets minste kroker og spilte med det ukjente bandet sitt med en ep eller to i bagasjen og folk ble tatt fullstendig på senga av det de hørte. I dag er forventningene store til Sivert Høyem når han entrer en scene. Men han tar ingen snarveier, selv om de er svært tilgjengelige for ham. Han kunne melket Madrugada for alt det er verdt. Det fins tilstrekkelig med publikumsfavoritter i repertoaret til å gjøre en konsert til plankekjøring.
Han velger imidlertid å stole på låtene fra det nye albumet, «Long Slow Distance», og at båndet med publikum er sterkt nok til at de aksepterer det. Høyem drar i tillegg fram «Northwind» fra den første soloplata, og den fremfører han med en rå intensitet som gjør den til en av kveldens store glansnummer.
Vi får et par Madrugada-klassikere også i løpet av konserten. Som for eksempel en mektig «Look Away Lucifer», og en litt grøtete og slitsom versjon av «The Kids are on High Street». Da har han latt noen av sine beste låter ligge, som «Honey Bee», «Belorado» og «I’ve Been Meaning to Sing You the Song».
Ekstase
Høyem er en helt annen sceneartist i 2011 enn han var for noen år siden. Tryggere og mer komfortabel. Skjør som Johnny Cash. Kul som Nick Cave. Og mørk som en ung Leonard Cohen. Han foretrekker stort sett å la sangene tale for seg, men virker oppriktig lykkelig over at de fremmøtte setter pris på det nye materialet hans. For selv om deler av publikum gjør sitt beste for å snakke i stykker de rolige låtene, er det liten tvil om at majoriteten av de 700 elsker mannen med den massive stemmen. Han får en ekstatisk respons når han takker for seg, og han fortjener det. For tidvis leverer Høyem prima vare, selv om han faktisk har enda mer inne.