Denne filmen er like troverdig som påstanden om at det bor en tysk koloni på baksiden av månen.
Men, vel, velger du å godta alle logiske brister (det finnes ikke så veldig mange, bare ett tonn, sånn cirka) og tar denne fortellingen til deg, finner du faktisk en norsk western. En western av actionformat, med handling hentet fra ti år etter Svartedaudens slutt i Norge. Svartedauden: En pest som utryddet halve Norges befolking på 1300-tallet. Den kom med skip til Bergen fra Europa.
Filmen har mange av actionwesterns elementer: En familie på vandring etter bedre forhold (i westernfilmer nybyggere på vei vest), de angripes av en lovløs bande (akkurat som i westerns). En ung jente overlever, tas til fange, rømmer og kommer fryktelig tilbake for å søke hevn (som i westernfilmer som "True Grit", "Hannie Coulder", m.fl.). Og det hele skjer i norsk natur, som i westernfilmer, der naturen ofte er et eget element i handlingen.
Og det at et menneske, her en kvinne i knopp, trer i voldelig karakter etter å ha opplevd traumatiske ting, er et tema som er like allmenngyldig som kjærlighet. Det er blitt brukt i mange andre former enn westernfilmer, og temaet kommer til å bli brukt så lenge mennesker vil lytte til eller se en fortelling.
Her er fortellingens beinbygging spinkel og dens kropp tynn. Likevel fungerer dette. Det fungerer fordi dens actionscener er bygd opp og forløst med effektivitet. Til dels en malerisk effektivitet. Men hør: Det er likevel en helt tradisjonell actionkompetenthet.
Den eneste skikkelsen som ikke er endimensjonal, er Ingrid Bolsø Berdals figur Dagmar. Hun spiller en bydende, beinhard bandeleder og hun gjør det maksimale ut av sin rolle. Sum: Mager norsk western fra tiden umiddelbart etter Svartedauden i Norge. Fungerer gjennom sine actionscener av helt tradisjonell karakter.