Jeg gir deg sola av amerikanske Jandy Nelson handler om å leve med det uopprettelige. Om å bli forlatt og å forlate. Om å lyve for mennesker du elsker, og til og med skade dem.
Når tvillingene Jude og Noah tar stein, saks, papir, får de alltid det samme. Jude er den utadvendte, den alle liker og pappas favoritt (ifølge Noah). Noah er den litt rare, som helst holder seg for seg selv og som mer enn alt vil bli kunstner. Men så skjer minst én tragedie, og tre år senere har de to hjertevennene nesten ikke kontakt.
Fortellerperspektivene skifter. Først får 13 år gamle Noah fortelle. I neste sekvens har vi flyttet oss tre år fram i tid, til Jude, som nå er 16 år. Det er et vellykket grep. Litt etter litt, sett fra to personer, med hver sine versjoner av sannheten og fra to ulike tidsperspektiver, avdekkes hva som har skjedd, og hvorfor. I løpet av denne tiden har de to også forandret seg. Noah er blitt utagerende og grenseutprøvende. Kunstdrømmen har han tilsynelatende gitt opp. Jude er nå den ensomme. Og forfatteren gir stadig nye brikker til puslespillet, som plutselig viser et annet bilde enn vi trodde i begynnelsen.
Jandy Nelson har et fargesprakende språk, fint ivaretatt av oversetter Hilde Stubhaug. Universet er fullt av liv, karakterene er komplekse og troverdige. De har sine hemmeligheter, svakheter og sår. Forfatteren skildrer dem ærlig og med stor ømhet. Det handler om sjalusi, skyld og lengsel. Om å være annerledes og om å bli fremmed for seg selv — eller kanskje bli seg selv. Det handler om kunstens kraft, og om å ville noe så sterkt at du er villig til å ofre noe, kanskje på bekostning av noe eller noen.
Jeg gir deg sola er så menneskelig at det gjør vondt. Og godt. Det er en sanselig roman, om kunst og kjærlighet - lys og vakker og trist.
Jeg har fått 2000 tegn til å skrive denne omtalen. Nå har jeg bare ni igjen, inkludert mellomrom, det er for lite: Les den.