Den tredje tingen som er smått fantastisk er at disse to begivenhetene står kvinner for. Det er et
nokså kraftig statement inn i en stadig tilbakevendende norsk debatt om kvinnelige skuespillere som går ut på dato ved fylte trettifem eller deromkring. Selv en seriøs karakterskuespillerinne på 51 år kan ta verden med sterke rolletolkninger og gjøre interessante figurer, selv om figuren ikke er bimbo.
Von der Lippe har vært nominert en gang før, men måtte svelge hardt og reise hjem til Norge med uforrettet sak. Denne gangen kommer hun hjem med en flere kilo tung statue i sekken og betydelig ære. Og hennes navn kan skrives inn i historiebøkene — hun er den første norske skuespilleren som får denne høythengende prisen. Før har hun fått tre Amandapriser, Filmkritikerprisen, den internasjonale Chaplinprisen og den danske Bodilprisen.
Kanskje er det begynnelsen på et nytt, internasjonalt kapittel i denne damens karriere. Prisen får hun for sin tolkning av lensmann Helen Sikkeland i den populære NRK-serien «Øyevitne». En krim fra de indre østlandske bygder som har dette grå, flate lyset, denne realistiske og litt tunge fargen i både stemning og innhold, som preger den nordiske krimbølgen. Nordic Noir. Som «Broen» og «Forbrytelsen», hvor også mangetydige kvinner spiller de sentrale rollene som krimheltene og tøffe etterforskningsledere. Og slik sett også har brutt med en lang historie med mannlige hovedroller og detektiver, mystiske menn innhyllet i sigarrøyk og whisky og maskuline liv helt on the edge, kun avbrutt av Agahta Christies nokså banale Miss Marple.
- Det er anerkjennelse fra en helt annen verden, sa en glad Anneke Von der Lippe. Før hun reiste hjem til Nationaltheateret og sin rolle i høstens oppsetning av «Dyrene i Hakkebakkeskogen». For sånn er verden for en kvinnelig karakterskuespiller i Norge: Når de bikker førti-femti er det inn i skogen med dem.
Manus, regi, produksjon og roller - underholdnings- og filmverdenen skapes av menn. Det har bedret seg, men fortsatt er det triste tall i bransjen. Det er 32 prosent kvinner og 68 prosent menn i de 23 filmene Norsk Filminstitutt har gitt tilskudd til i 2015. I 2014 viste en undersøkelse at de siste fem årene var bare to av de ti mest brukte skuespillerne kvinner. Og vi har også i høst hatt en Harald Eia-debatt som avdekker noe av mannskulturen i underholdningsbransjen. Det er ikke lett å være jente der.
Derfor er det en annen smått fantastisk ting som har skjedd i høst. Og det er Silje Seljeseths inntog i norsk film— og tv- historie. Hennes serie «Unge, lovende» har blitt høstens snakkis og det er all grunn til å kaste seg over serien. Det er noe befriende nytt i den, et helt ferskt bilde av dagens unge, deres ambisjoner, deres slit, deres måte og deres referanser. Vil du bli bedre kjent med hvordan unge, voksne har det i Norge anno 2015 er dette pensum. Finstemt og sårgod humor og skuespillerprestasjoner fra et knippe unge jenter som er helt på høyde med det beste i utlandet, som det heter. Og det er Siri Seljeseth selv som skriver og har, ukvinnelig nok, gitt seg selv den bærende rollen. Denne serien lover godt for fremtiden. Kunst er kunst. Kjønn avgjør ikke om kunst er interessant eller ikke. Men det kunstneriske perspektivet og rommet blir ganske nøyaktig dobbelt så stor hvis kvinner gjør seg tydelige i film- og underholdningsbransje. Denne høsten har den verdenen vokst.