I denne forestillingen opplever jeg Kilden som raus og inkluderende, som ekte tradisjons— og kulturbærer. Stadig leser vi skremselspropaganda om tiltakende avkristning av Norge. Det blir absurde påstander når en tar i betraktning NRKs storsatsing «Salmeboka minutt for minutt». Og i en landsdel der det for 50 år siden var synd å gå i teater, tar vårt kulturelle flaggskip hele juleevangeliet på strak arm i en forestilling som bare er full av varme, godhet og skjønnhet, og med appell til oss om å søke det gode, om å tro på det vi ikke ser, enten det nå er Jesus eller julenissen. Det er nesten så Kilden går kirka i næringa, for å si det litt forretningsmessig.
Søylen i denne forestillingen er Kristiansand Symfoniorkester, Sølvstrupene og Kristiansand Kammer- og Operakor, alle stødig og elegant ledet av Håkon D. Nystedt, alltid en glede å oppleve. En annen viktig søyle er de unge danserne fra Sharrons Dansestudio, 22 i tallet, nydelige i glitrende kostymer og i vel tilpasset koreografi. Så er Eir Inderhaug som alltid en flott solist, og ved denne anledning også mammaen til vesle Victoria (Ada Lois Bråthen Hansen) som skriver brev til redaktøren i Fædrelandsvennen for å finne ut om julenissen og Jesus virkelig fins. I denne anledning må en vel kunne si at Fædrelandsvennen får valuta for sitt sponsorat i forhold til Kilden. Unge Ada Hansen er også dyktig, og ikke minst modig, som tør synge helt alene på Kildens store scene.
Og så Anne Ma Usterud da, i fullt ornat, med Lukas 2, 1-20, nydelig lest. Og Jørn-Bjørn Fuller Gee som redaktøren. En liten undring ved lyd-arrangementet: «s»-ene blir så rare i høyttaleren. Det høres ut som de begge lesper, noe de bevislig ikke gjør. Hvorfor er det slik? Og lyset: Hvorfor skulle vi blendes i motlys når vi vitterlig ble invitert til å synge med fra programmet? De musikalske arrangementene er strålende, og jeg må bare føye til at i rekken musikkarrangører med John Rutter, David Willcocks og Terje Kvam, klinger vår lokale John Klevelands bidrag helt på høyde.