JULEKONSERT

Kildens konsertsal torsdag kveld. To konserter.

Jan-Tore Saltnes, Roald Haarr og Sveinung Hølmebakk har i 12 år herjet landet med vakre stemmer, velregisserte shows og ikke minst med et mangesifret antall julekonserter. Nå var de i Kilden igjen, og sang for to smekkfulle hus torsdag kveld. Det er lett å forstå hvorfor.

Som damen jeg overhørte sa da vi var på vei ut: «Æ spørte om æ kunne bruge belletten ei gang te. Æ skulle gjerne hørt heile konserten om igjen, å nå ska di jo gjør det ei gang te». I underkant av 3000 kristiansandere frydet seg over tenorene og det programmet de har skrudd sammen.

Og jeg tror nøkkelen til suksessen ligger i den sjarmerende blandingen av alvor og skjemt. Sagt litt annerledes: Julekonsertene til Nordic Tenors handler både om Jesus og nissen. Likevel blir det ikke en lapskaus av det, enten den nå skulle være kristelig eller ukristelig. Det blir en velsmakende hovedrett, kokt sammen av intelligente kokker som har respekt både for det de driver med og enda mer for publikum. Og for juleevangeliet.

De kan synge. Og de kan bruke sine tenorstemmer på så mange slags vis. De kan briljere, de kan parodiere og de kan imitere. Det aller meste av det de gjør kan vi fra før. Og når det innimellom dukker opp en ny sang, hvilket det vel gjorde tre-fire ganger i denne konserten, så er det gode sanger det også.

De åpnet med en klassisk jule-medley, fortsetter med en internasjonal ditto, og så overrasker de stort med å gi sangen om enebærbusken noe mye mer enn et anstrøk av Bach, av Beethoven eller av Mozart.

Det fortelles små og sjarmerende anekdoter om barn, om besteforeldre og oldeforeldre, det serveres en juleevangelie-pastisj som langt fra kan støte noen. Og så trøkkes det til med både Hark the herald Angel sing, O helga natt, og sluttelig Deilig er jorden.

Innimellom har den eminente pianist Øystein Lund Olafsen, gitt oss glimt av både måneskinns-sonate, Debussy-måneskinn og Grieg-greier i mange varianter. Det ble for øvrig lagt på alt for mye ekko i denne forestillingen, og klaver/synth fikk for mye oppmerksomhet fra lydmennesket bak spakene.