KRISTIANSAND: Han har en lang og innholdsrik karriere bak seg i Danmark, hvor kunsten hans er høyt verdsatt og elsket av danskene og også selveste dronning Margrethe. Men i Norge er Jørn Rønnau fortsatt et relativt ukjent navn. Det har kunstneren tenkt å gjøre noe med. Kjærligheten førte han til Kristiansand, og nå jobber han halvparten av tiden i Danmark og halvparten av tiden i Norge. Lørdag innvier han verkstedet sitt i Myrbakken og inviterer alle skuelystne sørlendinger.
Treet er et vesen
Inne i lokalene står store treskulpturer på rekke og rad. Felles for dem alle er at de er fri for spiker, lim og lakk. Kunstneren tilfører aldri treet noe som ikke er naturlig.
— Jeg jobber alltid med en stor respekt for treet. Jeg ser på treet som et vesen i seg selv, som jeg prøver å få det beste ut av. Jeg bruker alltid et helt stykke tre, og jeg limer aldri noe på, bortsett fra litt naturlig bladgull av og til. De naturlige fargene og formene i treet bruker jeg som en del av kunstverket, sier Jørn Rønnau.
Inn med morsmelka
Fascinasjonen for treet kom tidlig. Bestefaren var snekker, faren var tømrer, og lukten av tre har fulgt kunstneren siden barndommen. Men med en oldefar som var kunstmaler, var også de kunstneriske genene på plass og valget om å jobbe med tre tok han tidlig i sin karriere.
— Jeg fikk leie et atelier i en skog utenfor Århus, og som innflytningsgave fikk jeg noen store trestubber av skogeieren. Det første jeg laget var "Hjertetreet", hvor jeg skjærte ut store hjerteformer slik at kjærestepar på tur kunne risse inn initialer og kjærlighetserklæringer i dem, forteller han.
Formes av naturen
Treet ble flittig tatt i bruk av forelskede par, og selv om det nå er hugget ned, var det lenge et kunstverk i stadig utvikling og forandring midt i inne i danske skoger.
Og slik er det med det meste av det Rønnau gjør. Han lager kunstverkene sine utendørs, slik at de kan formes av naturens egne krefter. Det er viktig for han at naturen selv bestemmer hvordan kunstverkene blir seende ut. Han resirkulerer også materialer, blant annet ved å bruke gamle bryggestokker.
— Noe av mitt poeng er å la treet være ute i naturen og bli formet av naturen selv. Jeg vil jobbe med og ikke imot naturkreftene, derfor lakkerer eller imprignerer jeg ikke råvarene. Utfordringen er å lage en skulptur som også er vakker etter at naturen har gått sin gang. Og slik formes og forandres de hele tiden.
Hjerter, hus og vinger
Motiver han bruker mye er for eksempel hjerter, vinger og hus. Et eneste ord setter i gang en rekke tanker hos trekunstneren, og hver skulptur har mange betydninger.
— Jeg prøver å legge så mye humor som mulig kunsten, men det er også alltid en dose alvor. Jeg vil at den skal bli forståelig for alle, og synes generelt det kan være litt lite humor i kunst, sier Rønnau.
Trekunstneren jobber også med støpejern og stein. "Hjertekoffertene" er et eksempel på det. De hjerteformede koffertene er laget av massivt støpejern. Et tungt hjerte, kan være en betydning. Noen som har latt hjertet sitt stå igjen et sted kan det også tolkes som.
Rota i Ravnedalen
I Norge har Jørn Rønnau allerede vært med på en del kunstneriske prosjekter, men han ønsker å få et skikkelig fotfeste i Kristiansand. I forbindelse med Ibsen/Hamsun-dagene i Grimstad i fjor var han festivalkunstner og bidraget var en rekke store treskulpturer som ble satt ut i gatene i sørlandsbyen. Inskripsjonene er litterære sitater. Skulpturene "Stein, hus, foss" er blitt fast inventar i Tønsberg, og på skultpturstien på Bru utenfor Stavanger har Rønnau hugget ut en "Landingsplass for engler" i stein.
Nå har kunstneren sett seg ut en rot i Ravnedalen som han håper å skape en liten miniatyrby i. Han har allerede vært i dialog med parksjefen, og så sant han finner økonomien vil det stå en liten by med bladgull på takene i oppi rota til sommeren.
— Jeg liker så godt at trærne har sin egen historie. Tenk hvor mye et tre har vært med på og hvor mye det har sett av både krig, kjærlighet og mennesker. Jeg ønsker å gjøre roten i Ravnedalen til noe som kan være til glede for både barn og turgåere, sier Rønnau.