Lørdag gikk Alex Scherpf bort. Han hadde vært syk lenge. Vi visste at det var alvorlig, kreft er jo det. Men det er et sjokk likevel. Sånn er det. Våre tanker går til hans nærmeste familie og hans nærmeste venner. Det er en stor sorg når noen knekker under av en sykdom som rammer så brutalt, altfor tidlig. For Alex hadde vilje og visjoner om å gjøre mer før han skulle dra, i hvert fall i et tidlig stadium av sin sykdom. Når han nå forlot oss, er det fortsatt ugjort arbeid, ting han ville gjøre, prosjekter vi ville hatt glede av. Det er sårt å tenke på. Trøsten er det som likevel står igjen etter ham. Hans genuine glede over god kultur og godt teater. Hans kjærlighet og lekenhet til kunsten og kulturen.

Det er en floskel, dette med at en sterk stemme forlater oss. Men i dette tilfellet er det en presis beskrivelse. Vi husker hans buldrerøst. Hans klangfulle engasjement og bærende stemme. Vi skal huske hans debattglede, hans patos og hvordan han med stor kraft gikk inn i enhver kamp, rustet til tennene med stor kunnskap, en sjelden retorisk snert og et brennende hjerte for sine saker. Og de som fikk smake pisken av hans gode formuleringskunst i debatter, glemmer det ikke så lett. Som undertegnede for eksempel. Sånne stemmer er viktige og nødvendige. Debattglede og kunnskap. Mot og varmt vidd. En skvær og ryddig debattant.

Noe av det som kjennetegnet ham aller mest, var hans skarpe blikk for talenter. Mange skuespillere, og andre teater— og filmfolk, sender nok varme tanker til hans teater- og filmgjerning nå, mange har mye og takke ham for. Han så dem, han puffet dem, han ga dem selvtillit og han korrigerte. En mentor og en høvding. En kulturhøvding. Som orket og våget å utvide teaterverdenen, lekte med amatører og profesjonelle og sprengte grensene for det som var gjort før ham.

Han vil bli dypt savnet i Kristiansand. Han vil bli dypt savnet lenge, lenge fremover. En kulturby trenger kulturhøvdinger. Alex Scherpf likte ikke elite. Men han var selv et stykke åndselite i denne byen og det er tomt uten ham. Denne byen har ikke mange av hans sort. Han var glad i Sørlandet og flørtet også tungt med sørlanderiet i sine uttrykk og sitt virke. Likevel var han helt utypisk sørlending. Han skygget ikke banen hvis en god diskusjon nærmet seg hans skrå bredder og på den scenen likte han å være og der hørte han hjemme.

Han skulle vært der mye lenger.