KRISTIANSAND: Det usedvanlige fengende riffet til "Safrangul" kom første gang fra Stein Roger Sordals gitar en gang på midten av nittitallet.

Og gjorde hovedpersonen skeptisk.

Det var litt for fengende, litt for folkelig for en nitten år gammel rocker og hobbyfilosof.

— Jeg var i tvil om dette var noe for oss. Vi var jo et rockeband, Men Eirik sa "nei, nei, dette er fett". Så vi kjørte på, sier Sordal."Eirik" var gitarist Eirik Moen, og rockebandet var Tørst. Og "Safrangul" skulle bli deres signaturlåt.

Hør låten på Spotify her

— Vi delte opp riffet, for det var egentlig ganske langt. Så jobbet vi for å få en "hook", noe å gripe tak i for lytteren. Så det ble kalkulert jobbing for at riffet skulle stemme. Og det gjorde det jo til slutt. Det ble vårt "Smoke On the Water", smiler Sordal.

Mann mot natur

I 1997 vant Tørst NM i rock og fikk platekontrakt. Og livet var ganske så uproblematisk for Stein Roger Sordal.

Tidenes-sørlandslåt-vignett.jpg

— Det handlet om musikk, øl, damer og hobbyfilosofi. Verden var helt topp, og det var mange ting å lure på. Det synes jeg låtene gjenspeiler, sier han, og forklarer hvor teksten til "Safrangul" kom fra.- Den handler om mann mot natur. De holdt på å asfaltere utenfor der jeg bodde, og en løvetann hadde vokst opp gjennom asfalten. Jeg tenkte "herregud, går dét an?" Så det dreier seg om å asfaltere over alt det fine som fins. Så enkelt er det, sier Sordal, som synes låten høres bra ut også i dag, 16 år etter han skrev den.

— Jeg får gode vibber når jeg hører den. Det er en fengende låt med mye energi, og den er bra spilt. Man kan høre at vi var unge og ville mye.

— Og vokalen... Er du sikker på at det er du som synger?

— Hehe, ja, jeg går jo ganske høyt der. Det er helt vilt egentlig. Jeg klarer nok ikke dét nå lenger, men det var naturlig for meg da. Det er mye på den plata som går litt høyt, erindrer Sordal.

Femten år med stress

Safrangul ble en lokal sommerhit i Kristiansand, og albumet "Autopilot" kom ut i 1999. På scenen var Tørst eksplosive, helt til de la inn årene i 2000. — Det var vilt når vi spilte, og alltid fulle hus. Den tida sitter fortsatt igjen hos meg. Og følelsen av å komme inn på en pub der de spilte våre låter, og vi selv knapt var gamle nok til å komme inn... Det var bra tider.

— Ble du litt høy på pæra?- Ja... jo, jeg gjorde vel det. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle te meg, så ble jeg vel litt høy på meg selv. Jeg tror det er naturlig, sier Sordal, og slår fast at man ikke bør holde pusten i påvente av flere fengende happylåter fra ham.

— Jeg laget aldri flere gladlåter. Nå er det bare femten år med stress som skal ut, ler han

— Men riff lager jeg fortsatt. Det er en naturlig del av å spille, jeg må ha et riff eller to på hver plate. Men jeg har nok aldri laget noe så catchy som "Safrangul".

— Hva er det som fenger med låten?

— Det er mer enn bare et riff, det er en stemning også. Den rører noen åpne strenger og får en bred klang, og tonene er litt "griegske". Lett å like. Men vanskelig å spille. Det går ganske fort. Den er umulig å spille i fylla, for å si det sånn.