Se video over!
KRISTIANSAND : — Jeg spiller ikke for å underholde, sier saksofonist Tore Ljøkjel, der han står i domkirkens iskalde spir, 240 trappetrinn over snøkledde julegater.
Så fyller tonene hele byen.
Langt der nede stanser noen opp, blir stående. Andre haster videre. Hver hverdag fram til 20. desember, spiller Ljøkjel. Det har blitt en ti år lang tradisjon.
— Musikk er bare bakgrunnsmusikk for mange, de har alltid på radio, tv – noe. Stillheten kan være faretruende, for da må man lytte til det en har inni seg. Mitt ønske er at folk skal tenke: Hvor vil jeg hen i livet? Musikk kan sette i gang prosesser, så jeg spiller ikke for å underholde.
Provosert av julesang
Tonene når over hele byen, og helt til Søm, Vågsbygd, Grim. Han spiller "Det hev ei rose sprunge". "Blå salme". Og "Gjev meg handa di, ven". Men det er ikke alle låter han klarer å spille.— Jeg klarer ikke å spille "Glade jul". En så provoserende julesang skal man leite lenge etter. Teksten gjør meg irritert.
— Hvorfor det?
— Det er ikke samsvar mellom hverdagen og hvor koselig og sukkersøt julen liksom skal være. Det er ikke slik for alle. Hvis man har det vanskelig, blir kontrasten ekstra stor. Jeg prøver å spille låter som betyr noe for meg, og formidle det man kanskje ikke har ord for. Julemusikk kan raskt bli "hjerte-smerte". Det ønsker jeg ikke. Jeg spiller for at den gode roen skal komme. Stillheten.
— Du vil ha stillhet, men samtidig spiller du musikk så hele byen hører. Det er en liten selvmotsigelse?
— Ja. Men det sekundet etter at musikken har tonet ut, dét er det optimale sekundet – hvor musikken kan føre til en indre ro. Det er sikkert noen som blir irriterte når jeg spiller også, men jeg kan ikke gjøre alle til lags, sier han.
Han har spilt i 55 tårn over hele Norge, og ute ved skorsteinen til Hurtigrutene. Nå ønsker han å spille i alle landets kirketårn.
— Kanskje det går an å spille i alle tårn i Norge, selv om det er over langt tusen. Jeg har i så fall en lang jobb foran meg, sier han og smiler.
— Jeg håper jeg kan spille i kirketårn i Europa også. Hva med Firenze? Sienna? Eller Kölnerdomen? Bedre talerstol får man ikke.
Terapi i musikken
Selv ble han utbrent som lærer for 12 år siden. Da oppdaget han hvilken terapi musikken kunne være. Også for ham. Nå går han av seg sine egne frustrasjoner i trappa på vei opp.— Når jeg kommer heseblesende og svett på toppen, er jeg rolig. Det blir også en terapi for meg. Jeg gru-gleder meg hver gang jeg skal spille. Før jeg spiller den aller første tonen, føles det som å stå i toppen av en utforbakke. Etterpå føler jeg meg helt tom og tilfreds. Det er et ekstremt spenningsnivå for meg å stå her oppe, sier han.
Før var han livredd for å spille en feil tone.
— Nå tenker jeg at det kanskje er bra om jeg gjør det, slik at folk forstår at det ikke bare er en cd-spiller man har satt på. Folk vet ikke hvem som spiller heller, og det er befriende for meg, å være "ukjent".
Han ble bedt om å spille i begravelsen til en eldre kvinne. Slektningene fortalte at hun ofte tok bussen inn til byen, og satte seg på en benk for å høre ham spille før jul. Sånt går innpå han, forteller Ljøkjel. Samtidig sprer han kanskje budskapet langt videre enn noen prest noen etasjer nedenunder klarer.
— Kirken vil formidle noe til de som kommer inn, men jeg kan kanskje være med på å formidle noe annet på en annen måte fra kirketårnet, sier han.
Saksofontonene fra kirketårnet varer en halvtime hver dag før jul, for de som traver forbi kirken. Noen stanser. Siri Hauge er en av dem.
— Musikken gir meg julestemning. Jeg har hørt ham spille i førjulstida i mange år nå, og jeg får alltid frysninger på ryggen av musikken. Den er høytidsstemt.