Etter å ha banket gørra ut av en bøling tradisjonelle enorme rollespillrotter og samtidig lært hvordan man spiller, kommer du plutselig ut i noen av de vakreste omgivelsene i et konsollspill noen sinne. Sola skinner over skogkledte åser, trærne vaier i vinden og mellom trærne går rådyr og beiter. Du innser umiddelbart at dette er et sted der du ønsker å være i mange timer fremover.

Som i rollespill ellers, er kjernen i spillet at du skal redde verden. Denne gangen skal du lukke en rekke porter mot demonverdenen Oblivion for å stoppe invasjonen av smådjevler og at verden kastes ut i mørke. Men ut over at dette er hovedoppdraget i spillet, kan du strengt tatt gjøre akkurat det du vil.

Du kan for eksempel, som meg, velge å opptre høflig, være snill og grei mot dem du møter og hjelpe folk som blir utsatt for urettferdigheter. Eller du kan gjøre som en kompis av meg, melde deg inn i The Dark Brotherhood, og livnære deg som leiemorder for dem som betaler best. Valget er ditt.

Nå er det for så vidt ikke noe nytt at man kan velge å være ond eller god i rollespill, men i Oblivion tror du virkelig på det du gjør. Det er en slags mening i alle oppdragene du tar på deg, du slipper de hjernedøde oppgavene mange andre spill preges av, og du kan bruke uttallige timer på å bare reise rundt uten å tenke på å redde verden i det hele tatt. Den sammensatte historien tar stadig nye vendinger, og to spillere vil aldri ha nøyaktig den samme opplevelsen.

Det er imidlertid noe jeg bare må advare mot, med fare for å gi bort noe av handlingen: For all del, unngå å bli vampyr! Ganske tidlig i spillet måtte jeg ta meg av noen blodsugere, men selv om jeg ble bitt av disse, ga jeg blaffen i advarslene, og etter rundt 15 timer spilling var tragedien et faktum. Jeg kunne ikke lenger være ute i sollys uten å først ha tatt en real slurk av et av mine medmennesker.

Først tenkte jeg at dette må da kunne la seg løse gjennom et nattlig besøk til legen for å få tak i en magisk eliksir eller noe sånt. Men jeg begynte å ane uråd allerede da den første jeg spurte om en kur svarte «bortsett fra døden, mener du». Nei gitt, skal du kurere vampyrisme må du gjennom et oppdrag som er så omfattende at det er nok til å ta piffen fra hvem som helst. Og hvis du har glemt å «drikke» når solen står opp, må du faktisk vente inne i et hus til mørket faller på. Selv om tiden i spillet går fortere enn i sanntid, er det ikke spesielt moro å sitte og vente.

Men poenget er, at i et hvilket som helst annet spill, hadde dette vært mer enn nok til at spillet havnet rett i hylla, for aldri mer å bli lagt i 360-en. Oblivion er imidlertid så fengslende at du virkelig bryr deg om figuren din, og du kommer ikke til å gi deg før du er kurert, koste hva det koste vil.

Oblivion er det beste rollespillet jeg har spilt og det er muligens et av de ti beste spillene jeg har spilt noen gang. Har du lurt på om du skulle kjøpe deg en Xbox 360, er det ingen tvil lenger, dette er spillet du har ventet på.

TORE SAND

The Elder Scrolls IV: Oblivion

Utgiver: 2K

Sjanger: Rollespill

Alder: 16+

Plattformer: Xbox 360 og PC