24-åringen fra Nebraska har laget et ras av musikk i ti år allerede, og klinker like godt til med to plater samtidig. Ambisiøst, ja visst, men han lander også støtt. Det har aldri manglet på bredde i musikalske uttrykk, derfor er sammenligninger med Beck relevante. Han er også blitt kalt den nye Dylan, men hans nesten smertefullt åpenhjertige tekster gir assosiasjoner til Elliott Smith.
I høst fikk mannen plass på Vote for Change-turneen, kanskje fikk det brede publikum en forsmak på en kommende stjerne? For en som har opplevd Conor på scenen som Bright Eyes, må jeg si at hans voldsomme utspill er utrolig fascinerende.
«Digital Ash{hellip}» er den moderne platen, der han får drahjelp av medlemmer fra hippe band som YeahYeahYeahs, The Faint og Postal Service. Med tyngden på elektroniske beats og samplinger hviler det en 80-talls-stemning over platen — gamle helter som Cure og OMD svever i bakgrunnen. «I'm Wide Awake{hellip}» orienterer seg derimot mot lavmælt country, og skilter med Emmylou Harris blant gjestene. To vidt forskjellige uttrykk, altså, men felles for dem er Obersts særegne stemme og tekster; han låter som han holder på å kveles av voldsomme følelser, mens tekstene er en mellomting av de innerste dagboksnotater og små noveller.
Skal vi sette begge utgivelsene opp mot hverandre, er «Digital Ash{hellip}» kvelden i forveien-platen, der vi aner en svimmel beruselse. «I'm Wide Awake{hellip}» er mer lyden av morgenen etter, der kvaler og ettertanken er i front. Dermed utfyller begge platene hverandre, og danner en logisk helhet. Selv om enkelte purister klart vil foretrekke den ene platen fremfor den andre.
HARALD FOSSBERG/aftenposten/fædrelandsvennen
**Bright Eyes
«Digital Ash in a Digital Urn»
«I'm Wide Awake, it's Morning»**
(Saddle Creek/Tuba)