Etter et rent slaveopphold, hvor hun misbrukes og bevisst gjøres narkotikavhengig, settes hun i regulær gateprostitusjon. Men hun har tross og egenvilje, og lærer seg å få innblikk i økonomi. Og hun lærer my om menns svakheter.Blodig og forslått forsøker hun å rømme fra «Organisasjonen». Hun løper inn i en bil, mannen bak rattet låser lynraskt døren og avholder seg fra å gjøre noe. Hans frue ser lamslått på at kvinnen blir slått helseløs. Og her er vi ved hva denne filmen dypest handler om: Å bry seg. Dagen etter oppsøker denne fruen den meget sterkt mishandlede fransk-arabiske kvinnen på hospitalet. Og den gjerningen skal får store betydning og følger for dem begge. Rent håndverksmessig er filmen utført med en ytterst poengtert kjapphet, uten å være heseblesende. Skuespillerne er ledige, og filmens avdekking av terror forkledd som religion, kynisme, egosentritet, egoisme og kulde, berører både hjerne og hjerte. Linjene i manuset er feministiske, det overordnede mål er feministisk. Og en slik holdning hos en filmskaper setter i gang prosesser hos tilskueren. Langt verre føles Coline Serreaus mannssyn/mannsbilde: Alle menn hos henne er enten grådige, umodne drittsekker, eller svake tufser som ikke klarer seg uten kvinners omsorg, og begge mannstyper kan nærmest tilintetgjøres med kvinnelige tricks. Da føler en at den gode feminismen filmen ellers besitter, ramler av hengslene. Da er den ikke lenger feminisme, da er den sjåvinisme med feminint fortegn.KaosFrankrike 2002.Regi og manus: Coline Serreau. Skuespillere: Catherine Frot. Vincent Lindon. Rachida Brakni. Line Renaud. Aurélien Wiik. Ivan Franek. Chloe Lambert.