Tinius Nagell-Erichsen ruver i enhver forstand. Han har bygget Schibsted opp til å bli Nordens nest største avishus og vært med på det meste i norsk presse etter krigen. Han er allerede såpass kanonisert at han er støpt i bronse og satt på sokkel i hovedstaden. Han er svær rent fysisk, og i tillegg snakker han høyt og gjerne. Det blir mye av mannen når han er til stede, og det er han virkelig i boken Sturle Scholz Nærø har ført i pennen.Slik han også var det de årene han var styreformann i Fædrelandsvennen. Når Tinius muntert steget inn i redaksjonslokalene var det umulig ikke å registrere det lett seismografiske ved tildragelsen. Styreformannen forflyttet seg vogntogaktig mellom avdelinger og kontorer, engasjerte seg i spontane ordskifter rundt innfall og utfall, tok de møter som plikten krevde, før besøket ble avrundet med en whisky inne på sjefredaktørens kontor.Så var det fly tilbake til Oslo med sete ved nødutgangen for å få plass til bena. En gang tok han drosje hele veien hjem. Vi står overfor en skrue av en mann, en snåling og en eksentriker, en aldrende guttunge og en levende institusjon, en mann som ikke er blant de letteste å håndtere, men som bærer innsikten om egen evne til både å berike og belaste omgivelsene med samme krakilske glede. Boken kan ikke ha vært noe lett prosjekt. For hvordan nærmer man seg et slikt menneske? Forfatteren har hatt god hånd med hovedgrepet, som rett og slett består i å legge Tinius' egen stemme ut i tekst. En rekke samtaler mellom forfatter og intervjuobjekt er redigert sammen til tematiske kapitler der hovedpersonens resonnementer løper som en slags selvrefererende dialog. Tinius snakker med seg selv om seg selv, livet, evigheten, og om sitt forhold til presse og medier. Like hudløst byr han på sine mange forsøk på familieliv som på sine oppgjør med slekt og rivaliserende eiere. Forfatterens mange spørsmål er radert vekk, vi aner bare at de har vært der som nødvendige murbrekkere overfor et objekt som nok er himmelvidt over gjennomsnittet ytringsklar, men som også verger seg med mye sjenanse. Dette fungerer så de til grader godt at vi som har opplevd ham, føler at vi får ham slik han er. Det er slik han tenker. Det er slik han snakker. I brokker og kast, med innskudd og avbrudd, avsporinger og utflukter før han stundom kommer tilbake til hovedpoenget. Krasse karakteristikker og feiende avskrivinger veksler med lune observasjoner og rene gledesutbrudd.De store tablåene trekkes opp og stues sammen med en hærskare av bagateller til den forvirrende cocktail av meninger og væremåter som preger Tinius. På den ene siden er det ingen som kan gi så klare tilbakemeldinger som ham. På den annen side vet man aldri hvor man har ham. Han overrasker alltid, ofte med en ærlighet som for omgivelsene virker brutal. Disse trekkene har ikke minst bidratt til å skaffe ham hans mange fiender. Her er vi inne på bokens svake sider. I tillegg til at teksten byr på en del gjentakelser som burde ha vært luket bort, har forfatteren håndtert informasjonen fra dem som kjenner Tinius på godt og vondt, uforståelig svakt. Tinius selv legger ikke skjul på hva han mener om folk. Men det blir lite troverdig når forfatteren gjengir sine kritiske kilder sjablongmessig og anonymt før han lar det skinne gjennom at han fullt ut deler den vurderingen bokens hovedperson gjør av de samme kildene. Det holder i massevis å lese Tinius formidlet gjennom Nærøs penn. At Nærø så også finner at alle hans motstandere er undermålere, blir ikke bare sjenerende, det blir også pinlig for forfatteren. Boken er likevel et stykke kulturhistorie. Her formidles innsikt i et overklassemiljø som ikke lages lenger, og her gis glimt inn i hendelser og ordvekslinger som både opplyser og morer. Diskusjonen rundt Schibsteds mulige overtakelse av norsk arbeiderpresse er alt ferdigkjørt i mediene, men her er annet også, fra kampene i Schibsted-dynastiet og VGs vei til topps til Tinius egen blemme da han, overfor en nyforlovet Sonja Haraldsen, påpeker at hennes inntreden i kongefamilien kunne bli den siste rustne spiker i monarkiets kiste.Mange får passet påskrevet så det holder. Georg Apenes blir avslørt som pretendent til redaktørkrakken i Aftenposten. Han skulle ha ventet på kallelsen i stortingsrestauranten. Samme sted beveget Arendals store aviskonge, høyesterettsadvokat Stray, seg når han var på hovedstadsbesøk og møte i Avisenes Arbeidsgiverforening. Etter å ha opptrådt som møteplager og original avleverte Stray følgende: — Jeg vet dere kommer til å trenge meg utover dagen. Jeg vil være tilgjengelig i stortingsrestauranten.Hva består så arven etter Tinius i, rent bortsett fra at avisformuen hans vil forvaltes av en stiftelse som bærer hans eget navn? Jeg tror det viktigste vil være at han på en helt spesiell måte inkarnerte balansegangen mellom børs og katedral i medieverdenen. Han var født inn i avisbransjen. Mot opphavets vilje lærte han seg journalistikkens vesen fra bunnen av. Derfor kunne han som eier og avisstrateg (noe han kanskje vil protestere på at han har vært) sette standarden for hvordan aviser skulle drives i skjør, men nødvendig, balanse mellom børs og katedral.Fysisk og verbalt kan Tinius minne om noe man nødig slipper inn i en glassbutikk. Men på linen mellom børs og katedral derimot er han tidenes balansekunstner. Mer enn det: Han trakk opp linen, og han bevisste at det gikk an å gå på den. Hans mal for hvordan journalistikken skal sikres uavhengige kår i økonomisk veldrevne medier har budskap langt utover hans tid og også langt utover Norges grenser. Sturle Scholz Nærø:Tinius - Om medier, milliarder og hunden TottKagge Forlag