Snakk til henneSpania 2002Regi og manus: Pedro Almodovar.Produsent: Agustin Almodovar.Skuespillere: Javier Camara. Dario Grandinetti. Rosario Flores. Leonar Walting. Geraldine Chaplin. Mariola Fuentes.Selve historien er ekstrem. Som nær alltid hos den spanske filmskaperen Pedro Almodovar. Denne gang har han valgt melodramaet som visningsform for sin fortelling om kjærlighetens makt over mennesker og kjærlighetens kraft til å få dem til å gjøre det uventede. Slik velger undertegnede å tolke denne filmen, men tolkningsmulighetene vagler seg som alltid tett rundt en Almodovar-film. Almodovar har alltid likt å kretse rundt kvinner i sine filmer. Det synes som om han forstår kvinnekjønnet langt bedre enn mange av oss menn gjør. Han forstår kvinners følelsesliv, hans forstår deres reaksjonsmønstre, han forstår hva en tør definere som deres indre logikk. (Mens mange av hans medbrødre verden over sier blankt som Lavrans i Sigrid Undsets roman «Kransen»: «Jeg forstår ikke kvinnekjønnet.»)Denne gang forteller han faktisk like mye om to menn, selv om det er kvinner som får livshjulet til å spinne, kvinner som får i gang følelser og den generelle dynamikken.Det er den unge sykepleieren Benigno og den middelaldrende journalisten Marcos liv som griper inn i hverandre gjennom kvinner. Begge er forelsket i hver sin kvinne, sykepleieren i den unge ballettstudenten Alicia, Marco i Lydia, som er noe så spesielt som tyrefekter. Ja da, det finnes kvinnelige tyrefektere i hva mange tror er macholandet Spania. NRK viste et dokumentarprogram om en av dem for et par år siden.Så vil livet at de begge kommer til å våke over hver sin kvinne i koma. Alicia i koma etter en bilulykke, Lydia etter å ha bli stanget av en okse i arenaen. Det er et melodrama, ja. Men det er et rikt fasettert melodrama Almodovar beretter. Og igjen forteller han om kjærlighetens underlige veier, hvordan kjærligheten kan få oss til å tre ut av våre egne karakterer, utvide oss, oppføre oss overrumplende for både andre og oss selv. Hvordan kjærligheten kan skape små mirakler. Og hvordan livslinjer kan gli og gripe inn i hverandre.Almodovar er her billedmessig rolig og disiplinert i forhold til den ekstravagante stilen, den litt selvforelskede formen, det lekne og yre og flørtende preget han ikke sjelden har briljert med i tidligere filmverk. Dette melodramaet har iblant en noe nær opphøyd ro, en renset og stringent form, hele filmen inngir en merkelig blanding av å være både generøs og streng. Ytre sett er regien alltid bevegelig, med en nesten ballettaktig flyt og stor sans for komposisjoner av grupper eller av figurer i opposisjon. Noen scener er som tablåer av Goya, noen enkeltbilder føles direkte stofflige. Og han må være en instruktør av stor forståelse og varme, Almodovar, han synes alltid å strekke mange av sine skuespillere til en yttergrense. Det er det slett ikke sikkert at han gjør, men han inngir den følelsen. En avdempet og klok film, der det ekstreme faktisk føles rørende, uten av vi her skal legge åpent hva det består i. En film om kjærlighetens mangfoldighet, belyst som av en roterende lyskule, en film om liv og brå død, om å forstå seg selv, sine egne og andres handlinger. Det er meget spansk alt sammen, ja da, men når noe granskes og fortelles på en ærlig og sann måte, blir det universelt. Det er det som skjer her. Det høres muligens litt fattig ut, men en sier det likevel: Utsøkt.Knut Holt