«K-19» forteller en autentisk historie om Sovjetunionens første atomubåt. Under sin jomfrutur i 1961 viste det seg at vitale deler i båtens maskineri ikke fungerte. Offiserer og mannskap ble i løpet av kort tid omskapt til helter og kujoner. Men alle ble de ofre. De reddet seg selv, men avverget faktisk også en kjernekraftkatastrofe større en Hiroshimasprengningen i Japan i 1945. Flere av mannskapet ble drept under denne fysiske og psykiske prøvelsen, mange døde i de påfølgende år som følge av radioaktiv stråling. Øverstkommanderende ble fratatt sin stilling, og resten av offisersstaben og mannskapet fikk munnkurv. Ingenting av dette kom ut før kommunismens fall i Sovjet. Det er et spenningsdrama av høyeste karat: Den filmatiske temperaturen er tett, nesten klebende. Stemningen er klaustrofobisk, hele ånden, selve filmens pust, har en hektiskhet, en tikkende og stigende spenning som gjør dette til et nålespisst drama. Et drama med en nerve som øker og spisser seg til og som i sin spiraltopp summeres slik: Et ekte spenningsdrama med menneskelig ansikt. Her er det overhodet ikke snakk om digitalt fremskapte spenningsøyeblikk, skrivebordskonstruerte spenningssituasjoner eller en finpønsket spenningsstruktur. Det er en film som lukter av angstens svette. Samtidig er dette en film om to menn, øverstkommanderende Vostrikov (Harrison Ford) og nestkommanderende Polenin (Liam Neeson). To ulike karakterer, to viljer. Den første er tilsynelatende en mann som kjemper for sine ambisjoner, den andre en mann som kjemper for sine menn. Begge skuespillerne gjør sine ting med kraftfull substans, og en form for nøktern stilrenhet. Begge besitter fine nyanser, nyanser som føles som små knepp i en fiolin, men som er viktige og riktige knepp. De to er uovertrufne i sine autoritære roller. Liam Neeson har en opplevd som et temperament med en legering av myndighet og følsomhet tidligere, blant annet i «Schindlers liste». Men aldri, vil undertegnede påstå, har en sett Harrison Ford så karakterdyp, så understrekende bevisst i sin tilmålte, men høyst troverdige tolkning av en ærgjerrig mann, en mann hvis ærgjerrighet til sist viker for menneskelige hensyn. Filmens tyngdepunkt er ikke de politiske aspektene, de føles ganske forenklede. Det er det menneskelige drama og de menneskelige omkostningene som utspant seg da «Kinsyndromet» rammet Sovjetunionens første atomubåt, som er filmens bunnivå og overordnede mål. Og slik sett er «K-19» et glimrende uttenkt og gjennomført drama.K-19USA 2002Regi: Kathryn BigelowManus: Christopher KyleProdusenter: Kathryn Bigelow, Edward S. Feldman, Joni Sightvatsson, Christine Whitaker, Harrison Ford.Musikk: Klaus BadeltSkuespillere: Harrison Ford, Liam Neeson, Peter Sarsgaard, Christian Camargo.