Pitch Black. Australia/Storbritannia 2000. Regi: David Twohy. Produsent: Tom Engelman. Manus: Jim Wheat. Ken Wheat. David Twohy. Skuespillere: Radha Mitchell. Vin Diesel. Cole Hauser. Claudia Black. Lewis Fitz-Gerald. Rhiana Griffith. Vi er i (r)Alien»-landskap her. Et romskip må nødlande på en ukjent planet. Og se: Planeten har ikke mindre enn tre soler. Og onde, utspekulerte kryp skjuler seg i huler og bak klipper. Og de tåler selvfølgelig ikke lys, onde, utspekulerte kryp gjør aldri det. Besetningen og passasjerene er en broket blanding: En kvinnelig kaptein, blant passasjerene en straffange og en politimann, den siste viser seg å v're en slags dusørjeger. Landskapet er ugjestmildt og overrumplende, for å si det mildt. Gruppen er ikke harmonisk, for å si det mildt. Og fremtiden er ikke lys, for å si det mildt. Løsningen blir dermed: Med ondt skal ondt fordrives. Denne filmen bør ikke sees i lys av metaforiske linjer. Heller ikke er det symbolske toner i dette opuset, det at interplanetariske monstre har blått blod, for eksempel, ligger det forsvinnende lite symbolikk i, vil en klart anta. Filmen er hva den er: En form for avansert action-tegneserie. Det hele kunne like gjerne hav v'rt stienaldermennesker som slåss mot en ukjent stamme. Når det er sagt, bare dette: Filmen er gjennomført effektivt fortalt, og det serveres en del praktfulle tablåer, men mange av de billedmessige effektene føles jålete, de er kun skapt for effektenes egen skyld. Og skuespillerne? De som har mest å spille på, agerer med troverdig angst eller med tøffhet som villkatter i bur. Men tro meg: Du får mer ut av å se på livet i Gågada nå om dagen.