Fædrelandsvennens anmeldere har plukket ut sine albumfavoritter fra 2013. Her presenterer Rune Slyngstad sin topp ti liste, mens Roy Søbstad og Gunn-Hilde Erstad presenterer sin topp-tre-liste.

Rune Slyngstad:

1. Vampire Weekend: Modern Vampires of The CityVampire Weekend har gitt verden årets beste rockealbum.

Dette bandet kunne ikke ha vært fra noen annen by enn smeltedigelen New York. Her bobler og koker det av kreativitet som i en slags miniverden av musikk.

Vampire Weekend er et ferskt band. Kvartetten fant hverandre under studier ved Columbia University. De la fagbøkene på hylla i 2006, og konsentrerte seg heller om forsøke å bli et av verdens beste rockeband. Vi så og hørte hvor bra de var allerede under Hovefestivalen i 2008. Da hadde de bare det selvtitulerte debutalbumet i bagasjen. Dette er treeren, og det er ofte da man enten faller av eller viser at fremtiden ser skinnende lys ut.

Vi kan kanskje fortsatt kalle Vampire Weekend for et indieband med en legering av indierock, afropop og karibiske rytmer. Men det blomstrer skikkelig denne gangen. Låtene er fortsatt litt intrikate og komplekse, men her er en hel kuleramme med så mange catchy påfunn og med så mange herlige vendinger og finurlige løsninger at albumet er fristende bra allerede etter første lytterunde. Gidder du flere lyttinger, så er det veldig lett å bli hekta.

Paul Simon må være smigret over at unge band tar opp arven etter ham, men Vampire Weekend er selvsagt mer rocka enn han noen gang var eller kommer til å bli. Nøkkelspor på dette 12 spor lange albumet er hitene Ya Hey og Diane Young.

Dette er et mesterverk som viser bandets potensial. Ezra Koenig er i ferd med å bli en av verdens mest betydelige rockevokalister. Musikken er dyp, uttrykket er bredt og variert. Og den kommuniserer supert med sin appellative stil og bandets store formidlingslyst.

2. Arctic Monkeys: AMSelvtilliten har det aldri vært noe å utsette på når det gjelder denne kvartetten fra Sheffield. Poenget er de bare blir bedre og bedre. Dette er deres femte og beste album. Alex Turner sin autoritære stemme er en lytteopplevelse i seg selv der han beveger seg fra Lennon-lignende ballader til muskuløse og riffbaserte rockelåter. På øyriket sørvest for oss er dette et av de største bandene akkurat nå. Albumet toppes med den heftige R U Mine og den kraftfulle og fargerike balladen No.1 Party Anthem.

3. Kacey Musgraves: Same Trailer Different ParkVips, så ble hun en av de største countryartistene. Kacey Musgraves (25) fra Mineola i Texas debuterte som tenåring, men det var først etter tre album og en EP at hun slo gjennom for fullt. Det skjedde i år, og Musgraves er nominert til en pen bukett med priser både her og der. Hun frisker opp den tradisjonelle countrymusikken med en løs form uttrykksmessig og med tekster som gamle puritanere innen sjangeren neppe liker. Fengende, søtt og salt. Trist og lett på samme tid med vinnere som Silver Lining og Merry Og Round.

4. Christiansand Ensemble: EtterskjelvÅrets mest spennende norske album. Og det beste også. Én time langt. Det holder. For her er mye å fordøye. Mange fasetter. Etterskjelv er nemlig full av sirkus, av skjebner og av lekre ballader. Musikken skaker, den ryster og rister. Det fine er at dette skjelvet varer lenge. Ikke bare ut dette året. Melodiøst og lekent med et uovervinnelig mot. For dette bandet med de viltre musikerne hadde ikke bare gode ideer denne gangen. De klarer å sette dem ut i livet også.

5. Daft Punk: Random Access MemoriesDen som ikke har hørt Get Lucky dette året har vært i hi. Årets hit! Om vi har blitt lei den, så er det så mye mer å kose seg med på Daft Punk sitt første ordentlige album siden 2005-utgivelsen Human After All. Og mer human har virkelig denne franske duoen blitt. Ekte spill på instrumenter regjerer sammen med mange analoge synthløsninger. Disco-legender som Giorgio Moroder og Nile Rodgers er med på å skape et album man kan lytte til og kose seg med fra begynnelse til slutt. Herlig!

6. Bill Callahan: Dream RiverTittelen forteller det meste. Det er vakkert, det er drømmende og det renner vakre og melankolske musikkstykker ut av den kreative musikkskaperen og tidligere Smog-vokalisten Bill Callahan. Og det er mer stillestående kulper og sakterennende vann i hans Dream River enn det er fosser og stryk. Tekstene er sterkt skildrende mens musikken maler et blått og lavmælt uttrykk. Det er likevel såpass intenst at man driver med ned elva sammen med denne følelsesladde amerikaneren.

7. The National: Trouble Will Find MeDe er i ferd med å bli like store som Band of Horses og andre band som har jobbet seg opp og ut av undergrunnsrocken og smal til et stort publikum. The National fikk mange nye fans med sitt femte album, High Violet i 2010. Dette er ikke så fengende og så utadvendt, men Ohio-bandet som nå holder til i New York, stiller med en gripende og lavmælt atmosfære her som fanger og fenger. Sterke Sea of Love og den nydelige Heavenfaced er to gode grunner til å huske The National som et av de beste bandene i 2013.

8. Prefab Sprout: Crimson/RedBritiske Paddy McAloon leverte noen av de fineste popalbumene som leder av bandet Prefab Sprout på 80— og 90-tallet. Han bruker fortsatt bandnavnet, men gjør likevel alt alene på denne skiva, som er hans første på et tiår. De malende, drømmende melodiene viser at denne mannen fortsatt stiller med en egen sjanger. Helt alene. Det blir likevel aldri sært eller innadvendt. Det er bare å ta imot og høre fortellingene til Paddy McAloon slik som på den episke og forførende The Best Jewel Thief in The World.

9. Kvelertak: MeirDisse nådeløse siddisene fikk en million med oljepenger for å bli enda sterkere, og kanskje ta et skikkelig grep på det internasjonale markedet også. Det klarte de med Meir. Erlend Hjelvik kunne like godt ha sunget på engelsk eller et annet språk. Det er ikke så lett å få med seg ordene på sterke spor som Åpenbaring og Bruane brenn, verken via plate eller når Kvelertak gjør fenomenale konserter. Vi kan kalle det de gjør hva vi vil. Hardcore punk eller fengende metall. Poenget er at Kvelertak meisler sin rock der gode melodier er viktigere enn bare masse støy. Det får de betalt for på dette monsteret av et album.

10. Lars Winnerbäck: HosiannaHan har denne misunnelsesverdige evnen til at det låter bra enten det handler om fyrrige rockelåter, midtempolåter, viser eller ballader. Ulf Lundell har vært der i mange år, Håkan Hellström likeså. Lars Winnerbäck (38) er på mange måter midt mellom disse uttrykksmessig, og med Hosianna gir han oss sin beste plate på lenge. Winnerbäck debuterte allerede i 1996. Sakte og gradvis har han blitt stor i Norge. Han fortjener det. Her topper det seg til på Vem som helst blues, og på duetten med Thåström på Gå med mig vart jag går.

Roy Søbstad:

1. Patty Griffin: The American KidJeg var ikke så lite tøff i trynet da jeg allerede i mai kalte «American Kid» for årets beste album. Sånt forplikter, men heldigvis kan jeg fremdeles stå inne for de store ordene. Patty Griffin synger om livet til sin nylig avdøde far, krigsveteran og syvbarnspappa, og som en metodeskuespiller tar hun rollene som kvinne og mann, taper og vinner, alkis og elsker. Og hun kombinerer sin menneskelige innlevelsesevne med en bunnsolid følelse for country, folk og gospel – selve den amerikanske urmusikken. Resultatet er en samling dyptloddende, dypt bevegende og helt tidløse sanger.

2. The National: Trouble Will Find Me«Trouble Will Find Me» har vært en trofast følgesvenn gjennom dette året. Jeg kan høre på det enten jeg går i skogen eller sitter på bussen, enten jeg starter dagen eller skal legge meg. Stemningen som griper meg er alltid den samme: en uvant blanding av oppstemthet og melankoli. Ohio-bandets sjette er da også et sjeldent rikholdig rockalbum. Det er noen ganger storslått og andre ganger nedpå, men hele veien er det like bevegende. Vokalist Matt Berninger er dessuten et oppkomme av minneverdige, gjerne selvironiske tekstlinjer: «When I walk into a room, I do not light it up... Fuck.»

3. Jason Isbell: SoutheasternNoen artister har en kort periode hvor de virkelig skinner. Andre blir bare bedre med tiden. Da Jason Isbell først gjorde seg bemerket, var han den valpefete guttungen som skrev de beste låtene til Drive-By Truckers. 13 år og mye levd liv senere, står han igjen som den kanskje største låtskriveren i sin generasjon. På «Southeastern» lar Isbell de akustiske gitarene dominere – perfekt avstemt til gråbleke fortellinger om sene kvelder og nådeløse morgener. Tekstene er litterære bekjennelser, melodiene av klassisk format, håndverket pur klasse. Mer sjelfull countryrock ble ikke laget i 2013. ## Gunn-Hilde Erstad:

1. Steven Wilson: The Raven That Refused To SingNoen ganger er musikk så hjerteskjærende vakkert at man feller en tåre mens gåsehuden kryper opp nakken. Det er akkurat slik musikk Steven Wilson har skapt med sitt andre soloalbum, spekket med det melankolske uttrykket og de delikate arrangementene han er kjent for. Med rocka og fengende låter binder han 70-talls progressiv rock sammen med nåtidens eksperimentelle musikk. For å gjøre det hele perfekt har han med Guthrie Govan på gitar og Theo Travis på fløyte og saksofon. Sammen spiller de soloer og riff så rått at du får lyst å plukke opp gitaren selv. Wilson får med dette et genistempel.

2. Tesseract: Altered StateI farvannet av Meshuggah, har det dukket opp flere spennende band innen sub-sjangeren djent — videreutvikling av progressiv metal. Engelske Tesseract er pionerer innen denne bevegelsen, og omfavner dempede, dype og vrengte gitarer, polyrytmikk og teknisk kompleksitet. Dette er en sjanger som imponerer, og med sitt nye album gjør Tesseract at du sitter igjen med hakeslepp. Musikken er uforutsigbar med store dynamiske sprang, saksofonsolo, funky basslinjer og mer til, men fortsatt står melodien i fokus og det virker urovekkende naturlig. Dette er et håndverk det bare er å bøye seg i støvet for.

3. The Dillinger Escape Plan: One Of Us Is The KillerDenne listens tyngste innslag kommer fra The Dillinger Escape Plan. Bandet fra USA overrasket stort med sitt fjerde album – det beste siden debuten. Denne gangen har de skapt en perfekt blanding av sine aggressive og altoppslukende komposisjoner med de mer kommersielle. Det er komplisert og intellektuelt arrangement som ligger i bunn av låtene og deres kjennetegn er utrolig avanserte rytmer. Men samtidig klarer de å lage slående vakre melodier og et komp som groover godt. Man kan ikke la være å bli imponert av et så gjennomført band, som ignorerer alle andre og tørr og gå sine egne veier.