KRISTIANSAND: — Det er vår jobb å være vaktbikkjer for verdens problemer. Og jeg snakker ikke om politikk, men om menneskelige relasjoner, sier Violent Years-frontfigur Kenneth Bringsdal.

Mandalsbandet er ute med ny singel, som er resultat av at kvintetten stakk av med prisen for "årets markedsførere" under bransjetreffet Sørveiv i fjor. Premien var studiotid i Sanden studio i Kristiansand.

Det mørke

Bandets platedebut kom i fjor, med albumet "Trying to Get Over", som Bringsdal omtalte som "en kjærlighetshistorie som går til helvete". Fædrelandsvennens anmelder Rune Slyngstad trillet en femmer og sammenlignet den med den bekmørke Midnight Choir-klassikeren "Amsterdam Stranded".

— Plata handler om kjærlighet mellom to mennesker. Nå skriver vi litt mer om verdenen de to menneskene befinner seg i. Hvilke betingelser er det for kjærlighet i den verdenen? Vi har gått fra å være introverte til å kikke ut og se hva som skjer utenfor. Da finner man gjerne ut at de to tingene henger sammen, sier Bringsdal. Som må konstatere det samme som låtskrivere har gjort siden tidenes morgen. Det mørke egner seg best for musikk.

— Verden har en iboende ondskap som ikke ser ut til å gå vekk. Mennesker går stadig over barrierer man ikke skulle tro var mulig. Det er en kamp å være i denne verden, og av en eller annen grunn egner det seg veldig som tematikk i musikken. Det er ikke like lett å skrive om det positive, sier vokalisten.

Illusjoner

Låtene "Head Over Heels" og "Dangerous in the Streets", som nå er ute, er en slags mellomstasjon for bandet. Låtene står for seg selv og blir neppe med på bandets neste album.

— "Head Over Heels" er en av de siste låtene jeg har skrevet. Jeg våknet opp og begynte å spille et par streite akkorder, og fant et fint "hook". Låten handler om en fyr som jobber offshore, og hva dama hans gjør i mellomtida. Han får en mistanke om at noe er i gjære, men tør ikke konfrontere henne. Historien er en enkel vri på et trekantdrama, forklarer låtskriveren.

Det er viktig for Violent Years å formidle en balanse mellom det melankolske og det oppløftende. Slik en av Bringsdals viktigste inspirasjonskilder gjør: Bruce Springsteen.

— For å være ærlig så er vi inspirert av de som knuser illusjoner. Det handler om å finne seg til rette i den genuine virkeligheten, og det er Springsteen en mester til å skrive om. Hva skjer når ting ikke blir som man tror og som man drømmer om? Når "The Promised Land" ikke er det man innbilte seg? Han treffer sannheten på en utrolig bra måte. Han er tung og mørk, men han feirer livet også, sier frontfiguren.

Mindre filter

Bringsdal mener kreative mennesker har litt mindre filter mot inntrykk enn andre.

— Det er ikke nødvendigvis en bra ting. Jeg kunne ønske at jeg var mer hardhudet. At jeg kunne oppleve noe uten at det går helt over stokk og stein, sier vokalisten, som likevel slår fast at han ikke tar seg selv særlig høytidelig som musiker. Anmeldelser synes han for eksempel er helt uvesentlige.

— Folkelige band hates gjerne av anmelderne. De liker artister med mer "kred". Men det spiller ingen rolle. Hvem som liker det og ikke liker det, betyr ikke så mye. Det kan godt hende at det fins folk som digger det vi gjør, og det er flott. Men det er ikke derfor vi driver med det. Vi blir stimulert av å holde på med det. Livet blir mer interessant med musikk, sier Bringsdal.