— Jeg er ikke så glad i høyder, og det så litt skummelt ut. Men jeg gikk bort, fikk hjelp av de to klatrerne og gjorde det. Jeg prøvde å bli venn med stupet, forteller norsk films største nervebunt.

Han balanserer på stupet over Vøringsfossen i fritt fall i «Skjult».

— Ingen på settet torde det Kristoffer gjorde. Jeg torde meg ikke frampå kanten, forteller regissør Pål Øie.

— Det var langt ned. Jeg lærte veldig fort når benene knekker sammen. Det var et par ganger de måtte holde meg fast, forteller Joner.

Skapt for Joner

Forrige gang Joner og regissør Pål Øie jobbet sammen, var med ensemblefilmen «Villmark» (2003). Denne gangen har Joner hovedrollen alene, som Kai Koss (KK), den underlige mannen som vender hjem etter morens død. Tidlig ble det klart for Øie at dette var filmen for Joner.

— Det var ganske enkelt, hver gang jeg tenkte på filmen, kom Kristoffer inn og stilte seg der, forteller regissøren som også har skrevet manuset.

De to begynte det møysommelige arbeidet med å meisle ut KK.

— Den viktigste delen av forarbeidet til meg og Pål er å forstå hverandre. Skuespillere trenger hjelpemidler, vi trenger sminke, kostymer og ikke minst scenografi. Så trenger vi en forhistorie, selv om den ikke kommer frem i filmen. Hva han jobber med, hva slags fobier han har, hva han liker og ikke liker, beretter Kristoffer.

— Hva slags fobier har han?

— For eksempel, når han sover, ligger han på sengen eller ligger han i fosterstilling nede i et hjørne? Misliker han lukkede rom, eller er de trygge og gode, undrer Kristoffer.

Eksploderte nesten

*Etter morens død arver KK barndomshjemmet, som skjuler en grusom hemmelighet. Filmskaperne lette i flere måneder for å finne det riktige huset, og fant til slutt direktørboligen på Hop ved Bergen. Et sted med naturlig uhygge.

— Det var ikke et spøkelseshus, men ingen torde å gå ut som sistemann. Hver kveld var det kamp om å komme ut døra. Nede i kjelleren, der var det ordentlig guffent og flere slet med å jobbe der, forteller Pål.

— Vi fikk mye hjelp av utseendet til huset, det var bare å legge på litt svette og gå rundt i rommene, mener Kristoffer.

Etterpå skulle den mugginfiserte direktørboligen rives, så filmskaperne kunne gjøre hva de ville.

— Vi sprengte nesten huset i stykker. Jeg kom litt seint på jobb en dag, og da møtte jeg fire brannmenn uten øyenbryn, sier Kristoffer.

— Vi satte fyr på det inne, og det flammet voldsomt opp. Det holdt på å gå galt, det var så vidt kameramannen fikk med seg kameraet ut. Kameraoptikken smeltet, og vi ødela utstyr for 15-20 000 kroner. Brannvesenet sa at hvis noe holdt på å gå galt, var stikkordet «Pitbull». Hvis de ropte det, måtte alle komme seg til faens ut. Og det var PITBULL, forteller Pål.

Som i «Villmark» truer også naturen i «Skjult».

Skogen truer

— Hvorfor spiller naturen så stor rolle i norsk skrekkfilm?

— Si det som det er, du elsker skog. Trær, skygger, maur og døde dyr, oppfordrer Kristoffer.

— Jeg er en skogens mann, innrømmer Pål og fortsetter:

— Skogen er både avgrenset og uutgrunnelig på samme tid. Ibsen brukte dramatiske fossefall, naturen er en flott, malerisk og visuell ramme. Når du har et budsjett på 13 millioner og ikke kan lage alt, må du ta det som ligger der og byr seg frem. Naturen er ikke skremmende i seg selv, det blir den først når menneskene kommer. Jeg er ikke mørkredd, men det kan alltid ligge noe og lure i en skog som du aldri ser bunnen av.

— Det er alltid andre regler i en skog enn i en by, påpeker Kristoffer.

— Det skjer noe med oss når vi går og snubler i småskogen, vi blir fratatt noe. Det er noe med det norske folkeeventyret som jeg er flasket opp med, jeg er traumatisert, hevder Pål og ler godt.