OSLO: — Fir', tre, to, en, 47, klar 16, to, en, 48, 15 er neste - sju, seks, fem, fir', tre, to, en, 49, klar fire, to, en, 50, klar 19 ...

Det er som å sitte i baksetet hos Petter Solberg og hans kartleser under et VM-rally når Aftenposten stiger inn i det aller helligste ute på Telenor Arena.

Utenfor arenaen står NRKs milliondyre OB-buss, en såkalt Outside Broadcastenhet, smekk full av avansert teknisk utstyr. NRK har like godt to, side om side. I den ene sitter 15 personer. I bussen ved siden av sitter backupstaben. De gjør akkurat det samme, men kun som trening i tilfelle noe skulle skje i buss nummer én. Da stepper de inn umiddelbart.

Kommando

Inne hos billedprodusent Ole Jørgen Grønlund og hans team styres alt av bilder som millioner av seere får servert under kveldens semifinale.

— 28, klar seks, fem, fir', tre, to, en, 29, klar 17, to, en, 30, klar tre, to, en, 31, klar 15, to, en, 32, en, 33, en, 34, klar fem, en, 35, klar tretten, tre, to en, 76, klar fir' og seks ¿

Takten. Bak et hav av blinkende knapper, og foran 18 små TV-skjermer sitter Grønlund i dyp konsentrasjon.

På hans venstre side sitter script Anne Kjersti Goberg, hun leser tall i et rasende tempo, mens hun trommer takten med venstre hånd. Til høyre sitter billedmikser Anne Ma Helland. For å forstå hva som egentlig foregår inne i bussen, sammenligner Grønlund det hele med en musikkomposisjon.

System

— Da Anne Kjersti fikk overlevert låtene, satte hun seg ned og skrev ned hver eneste låt nesten som i et notesystem, med takter for hver linje i teksten.

Ut ifra dette skrev jeg ned kameraposisjonene, lenge før arenaen ble bygget. Til slutt deler vi ut de ferdige «notene» til «musikantene», i dette tilfelle altså kamerafolkene, slik at de hele tiden vet hva de skal gjøre, sier Grønlund.

— 3,2, 1, femten neste, ått, sju, seks, fem, fir, tre ....

Forberedelser

Goberg teller ned til kamerafolkene, slik at de rekker å sette kameraene i rett posisjon før neste bilde skal sendes ut i Europa. Hvert kamera har sitt nummer.

Idet Ole Jørgen Grønlund knipser, noe han gjør i snitt 70 ganger for hver eneste låt, et knips for hvert bilde, så trykker billedmikser Anne Ma Helland på en av sine 22 knapper.

En knapp for hvert av de 22 kameraene de har rundt i tak, foran og på scene. Og for ordens skyld, nå vi skriver fir', er ikke det en skrivefeil.

Urytmisk

— Det er fryktelig urytmisk å si fire, derfor må jeg si fir', elleve blir elv', åtte blir ått' og slike ting, sier Goberg.

På de mest fartsfylte låtene knipser Grønlund opptil 100 ganger pr. låt, på de roligste balladene er de nede i 30 billedskift.

Siden de startet med prøvene har han knipset over 42 000 ganger. Ikke rart at NRK har spesiallaget en støtteskinne, slik at han unngår scenebetennelse i høyrearmen.

Mitt verk

— Alt det folk ser i TV-ruten, om Didrik Solli-Tangen ser rett i kamera, om de ser koristene, om scenen filmes ovenfra eller fra siden, alt er mitt verk. Knipser ikke jeg, skjer det heller ingenting, sier Grønlund.

I et annet rom i samme buss sitter Kim Strømstad. Han gjør det samme som Grønlund, men med ansvar for postkortene, åpnings, pause- og avslutningsnummeret, samt avstemningen.

I bussen sitter også de som styrer blenderåpningene på hvert kamera, de som har ansvaret for lyden, og all teksten som kommer opp på skjermen med artistnavn og riktig låt. Utenfor står også en egen lydbuss, rettere sagt to. Her også er det backup.

Drømmen

— Dette er ikke noe vi gjør på trass, dette er selve drømmejobben for en som jobber innenfor TV, sier Grønlund. Så får det være at han forlengst kan det slovakiske bidraget ordrett, etter måneder med intens øving. Mens Goberg drømmer takter om natten.

— Du tenker ikke på at hele Europa sitter og ser på det vi gjør. Vi flyter på adrenalin, det spennende blir hva som skjer når alt dette er over. Det kan bli en litt rar hverdag, innrømmer de.