I år er det 50 år siden Spider-Man ble født. Fødselen skjedde i 1962, i nummer 15 av Marvel-tegneserien Amazing Fantasy. Der kunne en se hvordan den sjenerte high school-eleven Peter Parker ble bitt av en bestrålet edderkopp og i løpet av kort tid utviklet helt ekstreme krefter og dugelighet. Han lærte å bruke dem godt og rettferdig, men denne lærdommen kostet, både av erfaringer og forsakelser. Først etter å ha gjennomgått denne — tør vi kalle det en metamorfose? - følte han seg rede til å bære den rødblå masken du nå til og med kan se i norske leketøysforretninger.

Historien er gjenfortalt mange ganger, men den originale versjonen ble skrevet av Stan Lee og tegnet av Steve Ditko. De lever i beste velgående; Ditko er i dag 84, Lee blir 90. Lee er med i denne filmen i en artig minirolle som skolebibliotekar.

Sam Raimis Spider-Man trilogi (2002-2007) var spesiell. Dé filmene ble laget i lyse, til dels strålende farger, de hadde humor i bunnplaten og de benyttet seg meget flittig og energisk av digitale effekter som var nye ved årtusenskiftet og fikk publikum til å se ut som om de satt med grus i munnen.

Det er visse endringer i denne filmen sett i forhold til trilogien. Mary Jane er skrevet ut av historien, Peters forelskelse gjelder Gwen Stacy, datteren til politikapteinen (Denis Leary) som leder Spider-Man-etterforskningen. Emma Gold tolker Gwen med sval, presis dyktighet.

Hovedskurken er kollegaen til Spider-Man/Peter Parkers avdøde far. Peter kommer ufrivillig til å hjelpe ham med å utvikle en form for serum som forvandler ham til øgle (!). Denne øgla begir seg ut i New York-natta...

Eks-kollegaen til faren, pluss øgla, spilles på den ene siden med kløktig ro av briten Rhys Ifans, på den andre siden er han overbevisende monstrøs som øglehode.

Filmen i sin helhet er mørkere, mer dyster enn Sam Raimis trilogi, samtidig utvider dé elementene filmen og skaper en stilfull tiltrekning. De nattlige New York-scenene har stor, selsom prakt, og de mange actioneffektene er i sin 3D-effekt prangende og energiske, med et stort, visuelt sug. Det er en velbygget, velturnert, vellykket actionthriller. Likevel vil en anføre et minus: Filmen er et hakk for lang, nesten to timer og tjue minutter.

Hvert årti har sin tone og sine farger. "The Amazin Spider-Man" rammer 2010-erne like godt og sterkt som Raimis trilogi rammet 2000-erne. Toby Maguire var den rette hovedpersonen for 00-erne, Andrew Garfield har en form for sjenert kvalitet parret med en stum eksplosjon av handling, ikke ulikt hva Anthony Perkins besatt i Hitchcocks "Psycho".

Det kommer en oppfølger, selvfølgelig, premieren på den er foreløpig satt til våren 2014.