Tom Hugo viser seg som noe av en sørnorsk Jack Johnson på sitt første album. Ikke bare deler han den millionselgende surferens sans for akustiske instrumenter og ukompliserte melodier, men det ligger også en lignende ukuelig optimisme til bunns for alt han gjør. Selv de tristeste låtene her kommer liksom med et løfte om sol og skyfri himmel. Og det er jo et veldig godt utgangspunkt for all popmusikk av det lettbente slaget.
Kristiansandere flest kjenner antakelig Tom Hugo Hermansen som medlem av Radiojam, bandet som hver sommer spiller opp til slagerfest på Torvet. Men det er mest for en sommerjobb å regne. Med dette albumet blir det endelig klart hva den Hamburg-bosatte Tom Hugos egentlige plan er: Å bli spilt på radioen, å nå ut til et stort publikum, å etablere seg som folkelig singer-songwriter.
Han kan alle poptriksene som skal til, og han bruker hvert eneste av dem helt uten skam. Tom Hugo hever seg ikke over å ta i bruk verken plystring, kazoo eller na-na-na-refrenger, og det er partier på denne platen hvor han anstrenger seg vel mye for å bli likt av både tenåringen, husmoren og morfar.
Det som gjør at "Sundry Tales" likevel er blitt en mer enn hørbar plate, er Tom Hugos udiskutable talent som låtsnekker. "Julia" er en akkurat passe melankolsk ballade som ikke hadde gjort skam på et Thom Hell-album, "I Apologise" høres ut som noe Paul Waaktaar-Savoy kunne ha skrevet for a-ha og "Break-Up Lines" har akkurat det riktige løftet i refrenget. En håndfull slike topper er nok til å overse at Tom Hugo i blant henfaller til gjøglerier og tekstlige banaliteter.
Og så er det jo noe veldig sympatisk med en fyr som ikke bryr seg om å score kredpoeng eller tyr til overflødig staffasje, en som heller satser alt på at folk vil like låtene hans som de er. Dessuten: Et løfte om sol og skyfri himmel er vel noe vi alle kan trenge om dagen. Det er bare å kikke ut av vinduet.