Er det plass til flere bøker om 22.juli i Norge? Min skepsis til tross, jeg måtte svare "ja" etter å ha lest Øivind Holthes lille bok som Fædrelandsvennen nå utgir.

Jeg nikker anerkjennende til Håvard Rems forord som forteller oss hvorfor denne samlingen av petiter fra Fædrelandsvennen under og etter rettssaken bør bli lest av flere; Holthe er journalisten som investerte i jeg-et i teksten, som skriver med en poetisk undertone, som er tilstede som menneske med hele seg.

tanker fra sal 250.jpg Foto: Dmitry Mordvintsev

Man kan aldri lukke dørene til dette uendelig triste kapittelet i Norges historie, og vi kan ikke forstå. Holthes bok handler heller ikke om å terpe på ubehagelige minner eller grave i andres ulykke. Journalisten sier at hans ønske var å flytte fokus fra drapsmannens propaganda, vekk fra dagsorden og over på det saken handlet om. Han forteller at han etter å ha kommet nær etterlatte aldri kan bli den samme igjen. Det tror jeg på. Boken er ingen oppsummering av rettssaken, langt fra . Den gir korte innblikk i etterlattes fortellinger, overlevendes vitnemål, Lippestads forsøk på å håndtere galskapen, politiets feilvurderinger, hjelpen som kom så altfor sent.

For oss som ikke har lest disse små tekstene før, er det faktisk nye vinklinger og nye historier å finne i boken . Jeg kan skjønne hvorfor tekstene ble ivrig delt i sosiale medier. Intet menneske kan ta inn over seg all lidelsen, alle detaljene i saken, og vi innser at det har vært smertelig å være tilstede i rettssalen. Likevel kan boken gi noe trøst, ettertanke og innsikt. Bildene i boken er både enkle og talende, og bidrar fint til å sette stemningen i boken. Er det et sentimentalt prosjekt? Ikke mer enn det må være. Heller ektefølt og ærlig.

Holthe bruker ikke for mange ord på det han ønsker å formidle . Tekstene er først og fremst stemningsbilder hvor forfatteren etter beste evne forsøker å sette ord på det ubeskrivelige og uutsigelige.

Et godt journalistisk håndverk.