Dette er en grusom film. Ikke i betydningen "En grusom dårlig film". Nei. Filmen er begavet og finurlig skapt, men den viser oss grusomme handlinger og den viser et mor/sønn-forhold som kun inngir oss gru.

Vi presenteres for et amerikansk ektepar, spilt av britiske Tilda Swinton og amerikanske John C. Reilly. Eva (Swinton) må legge fra seg karriereplaner da Kevin fødes. Han skal vise seg å være et vanskelig tilfelle, mildt sagt. Han er sen om å tilegne seg ord. Tilsynelatende. Han er sen om å telle. Tilsynelatende. Han er svært sen med hensyn til hygiene og det å klare fysiske ting. Tilsynelatende. Overfor sin mor oppfører han seg oppfinnsomt destruktivt. Ondskapsfullt, ville en ha karakterisert det som i gamle dager. Overfor faren er han en kjekk, frisk og omgjengelig gutt. Dét, forstår vi, er spill. Rent, bevisst spill.

Dette fortsetter under hele oppveksten. Han ydmyker sin mor, på den slu, intelligente måten. Han skader sin søster, på en slik måte at han får farens medynk. Da han er seksten år, begår han en stor grusomhet, noe som blir en rystende, offentlig sak.

Det er en grusom film, en gjentar det. Og en film som langt på vei kan føles knugende og depressiv. Vi føler oss skremt, men samtidig brister det spørsmål i en: "Hvordan er Kevin blitt slik?". "Hva bevirket at han gjorde de handlinger han gjorde?" "Er hans mor en indirekte årsak til hans psyke og hans handlinger?"

Det gis ingen uttømmende, solide svar. Fra de første scener med ham som barn og opptil han er atten, er han der bare. Som en naturkatastrofe. Som kulde. Som en ugjennomtrengelig vegg. Kanskje det åpnes noe i både ham og i forholdet til moren i filmens siste setning, hvor han sier etter at moren har stilt han spørsmålet hvorfor han gjorde de grusomheter han gjorde: "Jeg trodde jeg visste før. Nå er jeg ikke sikker lenger". Det gir kanskje et håp. En spire til et håp.

Det er en ytterst interessant film. Men det er også en krevende film. Krevende i sin substans, men også krevende i sin form. Den har ingen lineær oppbygging. Handlingen er bygd opp i sammensmeltninger av nåtid og fortid, av anelser, av mistanker, av ladet atmosfære.

Tilda Swinton (f. 1952, tidligere filmer er blant annet "Legenden om Narnia" og "Michael Clayton") visste en fra før kunne tolke slike roller. Her bekrefter hun sitt renommé på en meget vár og presis måte, hun ble faktisk belønnet med European Film Award for denne sin tolkning.