Jeg har enda ikke knekket respekt-koden. Hva vil Hanne Nabintu Herland si oss i denne boken? Den handler fint lite om respekt – men desto mer om forfatteren. Det er ikke en bok for akademikere kan man slå fast. Ideene hennes er løsrevet, usammenhengende og svekkes av svak og sprikende argumentasjon. Henvisninger til autoriteter på ulike felt er sporadiske og overfladiske. Herland vil framstå som verdikonservativ; hun er abortmotstander, og vil ha Gud inn i verdidebatten – noen ganger. Andre ganger er verdier, som stammer fra kristendommen, det viktigste.
Bokens struktur er fraværende. Man får følelsen av å ha lest samme avsnitt utallige ganger før. Herland gjentar til det kjedsommelige det samme poeng fra Huntington eller at Vesten er i etisk forfall. Det er en lemfeldig omgang med fakta og kilder. Påstander underbygges ikke, men det konstateres at Derrida fant opp multikulturalismen, at Gaddafi er en helt, at norske våpen dreper mest i verden. Hun kan påstå at "årsaken til at Vesten har myndighet til ovenfra og ned å diktere den institusjonelle utviklingen i nasjoner som Kenya" er bistand. Har Vesten myndighet til det? Her er ingen videre begrunnelser og forklaringer – og det er for mange slike snarveier til at boken kan bli interessant.
Det som skjemmer mest, for øvrig, er alle de selvbiografiske anekdotene fra oppveksten. De utgjør omtrent annethvert av de små kapitlene i boken. En religionsviters barndomsminner om sin mormor er uinteressant i en debattbok. Det er også hva en eller annen sa på en eller annen studentfest, hvilke bær hun spiste eller at en "beryktet jugoslavisk torpedo" mener at nordmenn er spesielt fryktsomme. Tilfeldige møter og en liten omgangskrets i Oslo blir hennes empiri på "nordmenn".
Det hjelper heller ikke at memoarene er skrevet med et språk som i en middels ungdomsskolestil. Kanskje er boken også ment for ungdomsskoleelever, tenkte jeg, da lest leste undertittelen på et bilde av forfatteren som sa at halskjedet hun hadde på seg på bildet faktisk ble ranet fra henne noen dager senere.
De tydelige forsøkene på å skape litterær kvalitet over egne minner, forblir akkurat det: hun "lukket den knirkete døren som var både gammel og treg"; et gjøkur "kvakk så høyt at det faktisk var plagsomt om natten helt til man ble vant til det"; og om sin favoritt-is: "slikkende på dette symbolet på norsk harmoni". Lys skinner som gull, frukter bugner, brødskiver beskrives. Banalitetene er så mange og så markante at det er vanskelig å holde fokus gjennom boken. Forlaget har ikke gjort jobben sin her. Selv ikke den velvillige leser som kan være enig med henne i en og annen punchline har en lett jobb i å dechiffrere mening og retning.
Hun kritiserer venstresiden for deres kulturelle selvpisking, mens boken hennes i stor grad er akkurat det: kulturell selvpisking. Sammenlignet med Norge er Kenya og Kongo drømmeland. Det rakkes ned på norske foreldre som skjemmer bort sine barn, mens hun over-romantiserte minner om internatskoleliv i Afrika borte fra egne foreldre, og ferier i et fordums Norge.
Herland kunne fått sagt det hun ville ha sagt på 50 sider og spart oss for 250 siders utenomsnakk. På omslaget kan man lese at bokens hensikt er å øke nordmenns kunnskap om fremmede kulturer. Det gjør den ikke.
