POP
Lady Gaga
67 minutter med Lady Gaga er nesten en time for mye. Dette altfor lange albumet er så masete med et så intenst uttrykk at man egentlig blir ferdig med det etter en lytterunde.
Lady Gaga har til sammen solgt rundt femten millioner eksemplarer av «The fame» fra 2008 og den nye versjonen «The fame monster», som ble utgitt året etter. Hadde hun oppført seg som en gjennomsnittlig popartist, hadde hun antagelig ikke solgt mer en 15.000. Men med et image med en miks av sex, spekulativ design, ekstrem oppførsel og andre provoserende øvelser, har hun overtatt poptronen etter Madonna.
Pop skal være underholdende, og la nå Lady Gaga holde på med sitt, kan vi si. Men når man går musikken i sømmene på «Born this way», og holder utenfor alt det andre, blir det vanskelig å forklare hvorfor hun er verdens mest populære artist akkurat nå.
Her er riktignok noen fengende refreng på «Born this way». Man må være popdøv for ikke å høre det. Men de holder ikke lenge, refrengene altså. Til slutt blir hele albumet stående igjen som en plate full av grusomt masete popmusikk.
Lady Gaga og hennes store apparat prøver å tilfredsstille mange deler av verden underveis. Europa får mest med smakløse discolåter med litt trance i seg, og med mye synth i lydbildet.
Her er også mye annet rart, for eksempel den utrolig svake låten «Government hooker», og for å tiltrekke seg litt oppmerksomhet på den, synger Lady Gaga «Put your hands on me, John F. Kennedy». «Americano» er omtrent like ille med sitt latinopreg, mens hun under «Sheisse» leverer skitne ord og uttrykk som fansen i Tyskland kommer til å rope ut sammen med henne når hun turnerer der. Tenk så flott!
Dette er big business. Forretningsideen er helt klart god, og det er ikke nødvendig å ta dette så seriøst og alvorlig. Det er likevel irriterende når en artist kan selge så mye med så lite innhold. På noen felt har ikke verden kommet seg noe lengre.